noen gråter, andre spiller nintendo

Å være sammen med noen som driver med selvskading gjør noe med deg... Det en måte å forholde seg til smerte på som først virker helt uforståelig. En skulle tro at man i løpet av årene har innsett at normalt ikke eksisterer lengre. Det har bare blitt den gruppen med avvikere som har flest medlemmer. Smerte er en vanskelig greie. Noen slår en vegg, noen gråter, andre blør... Men det er egentlig ikke smerte det handler om. Det handler om utløp.

Jeg skjønner meg ikke på mennesker... De er irrasjonele, som i og for seg er greit nok. Men de er også bevisste på sin egen irrasjonalitet og velger å ignorere den. En skal selvsagt ikke undervurdere effekten av disse følelsene menneskene er så fulle av, men det får da være grenser. Jeg mener vel egentlig at følelsesparagrafen påberopes i litt for mange tilfeller. Ofte i tilfeller hvor skylden egentlig kan tildeles idioti. Jeg skjønner meg ikke på idioter...

Jeg hørte ikke på musikk på veien hjem i dag. Det å skille lag med massene levner meg ofte med delte følelser. Gleden over å ikke måtte late som man bryr seg, fryden over fraværet fra meninger som aldri burde vært ytret, friheten over å ikke lenger dele areal med livsformer hvis relevans komplett unslipper deg. Men alikevel er det et savn der inne. En slags frustrasjon over nærheten du aldri oppnådde. Ikke alene, bare ensom. Uten utløp. Å være trist er egentlig ikke å ille. Det finnes mange former for deprimert som er helt handterbare. Ensom er ikke en av dem.

Smerte er en vanskelig greie. Du merker den kanskje hardest på veien ut av systemet ditt. Men det er ikke da den skader deg. Enten du gråter eller blør. i enkelt land bruker de samme ord for "iskrem" som for "jeg skriker". Noen vil alltid prøve å holde tilbake, men alt må ut på en vis. Det er bare et sørsmål om når.

dag åtte

Jeg har tenkt litt på dette med puling i det siste. Det er jo unektelig en populær aktivitet og man kan jo skjønne hvorfor. Det har jo vært et alternativ relativt lenge. I starten var det forsåvidt det eneste alternativet. Gud lagde Adam og Eva nakne. Vi vet også at det ikke var så mange andre folk i nærheten på den tida. Å annta at de brukte mye av tida si på å spille bondesjakk er kanskje noe urimelig.

Men fortsetter vi fremover i tid blir ting mer problematisk. Etter hendelsen med slangen og eplet kom fikenbledene på banen. Det første hinderet. Adam og Eva ble kastet ut av hagen og måtte nå skaffe sin egen mat og fikk dermed mindre tid til å pule. Eva kunne nå også bli gravid og det er jo som kjent et helvete. Pulinga hadde pluselig fått konsevenser. Hvor mange unger har man egentlig lyst til å lære gangetabellen til? Så når Adam kom hjem fra matsankingen hente det mistenkelig ofte at Eva hadde hodepine. En kunne håpe på at det endte med det, men vi vet jo alle at dette ikke er tilfellet.

Nå fins det selvsagt menneker som ser på Discovery Channel og som tror på Darwin. Ikke alle disse menneskene tar Mosebøkene som god fisk. Forståelig nok egentlig. Hvis en først godtar at apemeneskene vi ser på Discovery Channel virkelig er våre forfedre, er det kanskje ikke så betryggende når vi hører i bibelen at Gud skapte mennesket i sitt bilde. En gudedom med en forkjærlighet for bananer som klør seg i rompa i tide og utide er kanskje ikke det første en føler for å gå ned på knærne og betro sine synder til. Jeg sier ikke at ateistene har rett, men de har noen gode poeng de også. Og ingen burde dømmes for å se på Discovery Channel

En ting Darwin kanskje hadde fått problemer med å forklare er denne Indiske foretningsmannmann ble for en tid siden født med to peniser. Dette er jo i utgangspunktet hysterisk nok i seg selv. Men det finnes de av oss som husker historien om den amerikanske trucksjåføren Larry som ble født uten noen form for penis. Enten du tror på Gud eller ikke må du inrømme at his han faktisk finnes så har kisen en syk sans for humor. Personlig klarer jeg egentlig ikke la være å beundre jævelen.

Men tilbake til Darwin. Da vi var aper gjorde vi lite annet enn å spise og pule . Vi klatret riktignok i trær av og til, men det var stort sett for å få tak i flere bananer. Og når vi kom ned igjen fortsatte vi å pule. Ting var vel sånn ganske lenge. Men som kjent blir det en del mennesker som resultat at slik oppførsel. Vi måtte altså flytte til andre steder. Kalde steder. Noe som fører til at vi lager klær. Noen av oss har finere klær en andre. Og så går ting til helvete. Vi klipper håret vårt, begynner å prate om kultur, idioter i frankrike lager fancye underbukser og flsker med tiltrekkende dufter som formodentlig gjør medlemmer av det motsatte kjønn klamme i de tidligere nevnte underbuksene. Egentlig er all denne fremgangen bare en måte å gjøre det å komme frem til pulingen mer komplisert. Livet som apemann er kanskje ikke å forakte. Dette forutsetter selvsagt at puling er din greie...

Er det urimelig å annta at puling er på vei ut? Det er selvsagt en idiotisk og utenkelig ide, men den har sine poenger. I en verden hvor gutter klager over at det finns latterlig få jenter som er kule å hange sammen med og jentene klager på at gutter bare tenker på puling, er det egentlig utrolig at denne primale aktiviteten ikke har blitt utdatert. Ikke det at det ikke skjer nye ting etter som tiden går.

Ting som analpenetrering, cumshots og snowballing er kanskje hvardagslige når for tiden, men det var en tid hvor puling var mer tradisjonell enn som så. Unger nå for tiden altså. Den tidligere nevte inderen har forøvrig bestemt eg for å fjerne en av penisene sine og gir dermed avkall på muligheten til å egenhendig dobbelpenetrere dama si. Hun har på dette tidspunktet ikke kommet med noen offentlig kommentar til dette.

Nei, det er nok enda en stund før puling går av moten. Problemet ligger vel kanskje heller i konsekvensene av pulinga. Det er jo ikke som om vi egentlig trenger flere mennesker på jorda. Nå finns det jo alternative former for puling som ikke resulterer i andre mennesker. Ikke bare kan ikke homser få barn, de sprer også AIDS som faen. All ære til homsene som holder befolknigstallene nede. Det står riktignok i biblen at alle homser skal føres ut og steines, men det står mye rart i bibelen.

uten dinosauratomer

Jeg var en jævel på tredjegradsligninger på videregående. Derivering, ABC-formler og all den jævelskapen. Samme greia i Kjemi. Likevekstkonstanter, oksideringsreaksjoner... Jeg var sjefen. Tror alle på et eller annet tidspunkt har klaget til læreren sin over at ingenting av det man lærer på skolen kan noen sinne brukes til noe nyttig. Minst av alt tredjegradsligninger. Synd egentlig. Jeg likte tredjegradsligningene...

Har tillagt meg uvanen med å jogge rundt et vann ikke langt unna huset mitt et par ganger i uka. Fikk det for meg en morgen jeg stod opp i fem tida, at det å jogge i soloppgangen mens fuglene kvitret var en bra ting. Og for all del, det var det jo... Soloppgangen var super og jeg så noen kaniner også. De var søte...

Men følelsen av å være i et med naturen og at det der var ikke totalt altoppslukende. Tankene mine vandret i mang en retning og ikke sjelden tilbake til skolepulten min fra videregående. Jeg identifisetrte mineraler som gav fjellet et spesielt rødskjer, beundret hvordan atmosfæren brøt lyset i forskjellige farger over horisonten og lurte på om det fantes en tredjegradsligning som kunne måle populasjonen av små søte kaniner på ethvert gitt tidspunkt. Jeg prøver å huske hva som var så appelerende med realfag på den tiden... Jeg likte at det var faste svar på alt. Det var det ikke i norsk og filosofi. Du deriverte sjelden ting når det hadde med filosofi å gjøre.

Leste et sted at i løpet av sju år har kroppen din erstattet hvert eneste atom i kroppen din. En skummel tanke at jeg ikke inneholder noenting som var der for sju år siden. Men du beholder jo identiteten din. Jeg er jo den samme personen jeg var for sju år siden. Men hvor kommer så denne lysten til å jogge fra? Det har egentlig aldri vært noe jeg har følt noen særlig dragning mot. Er dette noe som har flyttet inn med de nye atomene. For sju år siden var jeg kjempeinteressert i dinosaurer. Har dinosauratomene mine forsvunnet?

Mulig jeg har lest for mange Arv/Miljø debatter i det siste... Det er riktignok ingen av dem som har anntydet at personligheten din kan flykte ut i verden sammen med atomene dine... Det er kanskje bare min teori. Pussig nok høres det mer ut som en filosofisk teori enne en realfagsteori. I kjemien lærte vi om et prinsipp som sier at alle naturens systemer vil søke tilbake mot komplett kaos. Le Chauteliers prinsipp tror jeg det het. Hvorfor skal vi mennesker være et unntak fra dette? Det er jo allment akseptert at mennesker påvirker hverandre gjennom sosialt sammvær. Er det umulig at det samme kan skje gjennom kjemiske prosesser?

Kanskje teorien min er mer rotet i realfagene enn ved første øyekast. Noe som forsåvidt gjør den irrelevant med tanke på at jeg fortsatt er opphengt i nettop ting som Le Chauteliers prisipp. Men å påstå at denne bloggen ikke er filosofisk føler jeg ikke at jeg har mye grunnlag for. Og hvor i all verden ble det av de jævla dinosauratomene mine...

vent litt...

Faren min har aldri vært særlig flink med slipsknuter. Ikke uventet ble det anskaffet en dress i annledning konfirmasjonen min og som følge av dette et tilhørende slips. Ikke uventet oppsøkte jeg alle kilder jeg kunne finne, ute etter informasjon om forskjellige slipsknuter. I dag kan jeg sju forskjellige hvorav den dobble windsor knuten er min personlige favoritt. Jeg knyter stort sett slipsene til min far også, dog han foretrekker den enkle windsor knuten.

Barna i barnehagene peker på meg og kaller meg for mannen... Når ble jeg en mann liksom? Jeg trodde menn bodde i hus de eide selv med konene sine og kjørte rundt i folkevogner... Jeg husker fortsatt den dagen jeg fant meg selv på Rimi med en handlevogn og en handleliste som nevnte mel, melk, brød, fisk, gulerot og poteter... Poteter for faen!!! Urk... Men holder pusten og innbiller seg at drømmene om hvite stakitt gjerder ikke nødvendigvis betyr noe.

Hvis dødskalkulatoren til okcupid viser seg å stemmer kommer jeg til å dø av alderdom en gang i 2093. Ønsket om å bli 109 år gammel er relativt lite for øyeblikket, men jeg har sett for meg dette scenarioet en gang eller to. Nå vet jeg ikke helt hva folk holdt på med for 87 år siden, men jeg føler meg ganske sikker på at livet var en smule anderledes i forhold til det vi er vant til nå. Om selvmordsbokser og sånt vil være tilgjengelig innen jeg blir for gammel til å faktisk klare å oppsøke en av de er et annet spørsmål jeg stiller meg i ny og ned... Å bli påkjørt av en flyvende bil eller å være en av de vi ikke rekker å evakuere før jorda eksploderer er egentlig mer appellerende alternativer...

Men hvordan jeg til slutt kreperer var ikke poenget mitt.. Poenget var at jeg kan se for meg selv som en gammel kis på vei for å se Batman Retires etter å ha fått meg nye robotbein eller noe. Og jeg har ikke noe problem med å se at han er gammel. Jeg kan til og med strekke meg så lang til å se meg selv med jobb og kone og barn og hund og det hvite.... Vel, dere skjønner tegninga. Men uansett hvor mye jeg forestiller meg disse tingene så ser jeg ikke veien frem dit. Hvordan faen skjer den overgangen?

Episoden med handlelista er fortsatt det nærmeste jeg har kommet en trinn mot å bli voksen. Kanskje du først ser trinnene etter hvert som du kommer til dem. Når du kjøper et hus, får en unge, lærer han å knyte slipset sitt. Skjønt, man kan vel selvsagt velge å overse alt dette. Jeg har alltid likt rulletrapper egentlig... Du får finne allegorien selv i dag.

kan jeg få begynne på nytt?

"How happy is the blameless Vestals lot!

The world forgetting, by the world forgot;

Eternal sunshine of the spotless mind!

Each prayer accepted, and each wish resigned."

noen å pakke inn i et ullteppe

Jeg hadde enda en drøm her om dagen. Harry Potter greie. Og for første gang på en god stund begynte jeg å vurdere at jeg kanskje er fulstendig gal. Sånn utover mentalt ustabil, noe jeg har vært i rundt fem år nå. I alle fall fire.

På kanskje den mest romantiske kvelden i universets historie er jeg på slags magisk fergetur sammen med Hermine og Ronny. Det er snø i lufta og vi drikker kakao og har det koselig. Hermine og jeg pakker oss inn i et digert ullpledd og hun begynner å blåse sopebobler. Jeg vet ikke helt hvor Ron er blitt av nå, men ikke faen om jeg har tenkt å la han stikke avgårde med dama mi. Vi spiser sjokolade vi har fått av Hummelsnurr og det hele er akkompagnert av den mest perfekte filmmusikken noen sinne. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så deprimert når jeg våkent.


Nå er jeg ikke ukjent med å være deprimert i fraværet av fantastisk hendelser i livet mitt. Men jeg er også en av de første som ser det magiske i ting som av de fleste viftes bort som trivielle og mundane. Og etter å ha tenkt meg litt om var det ikke de magiske båtene eller å kunne trylle frem kakao jeg savnet da jeg våknet. Det var bare følelsen av å holde rundt en jente under et ullteppe på en magisk kveld med snø i lutfa...

Okei, så jeg er ikke gal alikevel. Bare ensom. Hvis hodet ditt fungerer på den måten, klarer du sikkert å legge noen pedofile konotasjoner i den svært så usyldige lille drømmen min. Det får i så tilfelle være ditt problem. Mitt problem... Er jeg ikke helt sikker på hva er... En teori er at det er lenge til neste gang jeg får muligheten til å ro en båt ut på en stille innsjø, en romantisk kveld med snø i luften. En annen er at selv om ullteppet ville kunne annskaffes, er det lenge siden jeg har møtt en jente jeg kunne tenke meg å pakke inn i det.

Vel, jeg vant i det miste i Lotto her om dagen... Det er da noe... Jeg trenger en klem...

jeg drømte at du var gravid i natt

Lurer på om mennesker prøver å fortelle noe til omverdenen gjennom msn-taggene sine. Vanlige folk altså... For de av dere som tror det har noe å si kan jeg forrestren nevne at dette er den første posten min jeg skriver i notisblokk før jeg laster den opp på ineternett. Ikke at jeg har flere redigerings muligheter av den grunn. Ville bare si noe om hvordan jeg gjør ting...

Der skjedde det faen meg igjen... Det er pussig hvordan du kan begynne med den mest abitrære tittelen i universet, skrive et par setninger om de mest trivielle ting og så plutselig finne ut at: "Hey, dette er jo relevante for akkurat det jeg gjennomgår nå for tida..."

Når det gjelder tittelen var det kanskje ikke så tilfeldig, i og med at jeg faktisk drømte at en veninne av meg var gravid i natt... Nå burde det egentlig vært kjipt i og med at jeg er litt forelska i henne, men hun var visst bare surrogatmor så det var greit alikevel... Og det at en veninne av henne gjorde det samme, men tok betalt for det, stillte henne egentlig bare i et bedre lys... Klinkende edru for de av dere som syns det jeg skriver i fylla er litt utenom det vanlige...

På et eller annet tidspunkt i historien ble det liksom bare bestemt at Marion Ravn var penere enn Marit Larsen... Hva faen skjedde? Så ingen at Marit Larsen hadde så uendelig mye mere sjarm nen Marion føkkings Ravn? Appropos sjarm, sjekk ut linken under hvis du går lei av bablinga mi...

Har du trykket på linken? Du må trykke på bildet hvis du ikke skjønte det.. Uansett... Faen, jeg sporet av igjen... Jo, den gravide veninna mi dukket opp som msn-taggen min i dag... Kanskje helt tilfeldig, men i og med at jeg er forelska i henne og skriver om drømmen på bloggen min og bruker drømmen min som msn-tag og alt dette... Du får en følelse av at det betyr noe for meg, gjør du ikke?

Greit nok, noen ganger ser du "mikkel: amputert og alene" og tenker "Oi, nå er mikkel lei seg... Best å høre hvordan det går med han..." Og det er jo i og for seg... Kvalmt... Hva med "mikkel: gi med oppmerksomhet nå!!!" Men uansett, du skjønner hva personen vil frem til... Og når jeg ser sånne ting velger jeg å tro at folk legger like mye tanke på alle taggene sine... De er bare ikke så jævla interessante... "På ferie i hafjell" "fylla igjen i kveld" "to dager til eksamen MAX stressa!!!" "et eller annet hipt sitat..." Når jeg ser ting som "vi gjemmer oss i en båt" blir jeg glad. Jeg begynner å lure på hva personen tenker på. Hvorfor han gjemmer seg i en båt. Men det var bare en sangtekst... Faen...

Hmm... Den korte forklaringa på msn-taggen min drar seg mot slutten. Sånn er det jeg gjør det. Antakelig ikke helt normalt går jeg ut i fra... Nesten litt aggresivt og.. Hmm, ukarakteristisk. Vi setter på litt lystig musikk tror jeg...

"A smile om my face and a ribbon in my hair"