ut...

Sober. Og alle tankene som lå der når du var ute virker så fjerne. Ikke fjerne egentlig. Mer uhåndgripelige. Det er der alt sammen liksom. Ligger der og surrer. Men ikke i sin klare, spisformulerte og kvalmende relevante form. Jeg sluttet å drikke rundt fem ganger i fjor. Denne gangen, som alle gangen før, mener jeg alvor. Men jeg lurer vel ingen. I alle fall ikke meg selv.

Om jeg er takknemlig for noe, er det muligheten til å se dimensjonene i hverdagen. Når jeg befinner meg i en situasjon som vanligvis fremstår som ubehagelig, og jeg pluteslig tar meg selv i å hygge meg... Ikke bare hygge meg, men ha det dritfett... Man kan sikkert si ting om folk som blir overrasket over sitt eget velvære. Poenget mitt er dette: Du kan egentlig ikke se ut gjennom et vindu før du faktisk er inne i huset.

Når massene messer sammen som sauer eller mer smigrende dyr... Det fellesskapet som bare kan oppstå i konfrontasjon med et felles fremmedelement er fasinerende. Å kunne kjenne den kontakten som oppnåes når alle vender oppmerksomheten mot noe felles og bare er enige om at de er med på noe bra... Å sitte feil vei på en konsert... Jeg liker mennesker når de er ærlige. Når de slutter å late som og bare er fine og enkle. Alle ting, uansett hvor kompliserte, virker ikke helhetlig med mindre alle faktorene har et minste felles multiplum.

Det genrelle ubehaget jeg ofte føler i situasjoner hvor du innvolerer mange mennesker kan ha noe med emosjonelt støy å gjøre. At mennesker ikke klarer å sende på samme følelsesmessige bølgelengde. Alt bare drukner. Du står igjen med kaos. En ubestemmelig røre som ikke kan defineres som noe. Uvisshet er spennende, men tvil skremmer meg.


Laid back. Du forbinder det noen ganger med kontroll. Jeg ser mer på det som å slippe rattet. Å akseptere at du ikke alltid har kontroll, men at det er helt greit. Jeg pleide å hate å gå ut. De få gangene det faktisk var gøy, var alltid fylt med en viss mengde tvil. Men det blir mer å mer greit å ikke passe inn. Det er faktisk tipp topp. Jeg vil vel egentlig ikke passe inn heller. Og å være klar over det gjør det så mye lettere å omgåes andre.

Og i dag føler jeg ikke engang for å avslutte med noe som kanskje kan minne om noe som virker litt filosofisk...