noen å pakke inn i et ullteppe

Jeg hadde enda en drøm her om dagen. Harry Potter greie. Og for første gang på en god stund begynte jeg å vurdere at jeg kanskje er fulstendig gal. Sånn utover mentalt ustabil, noe jeg har vært i rundt fem år nå. I alle fall fire.

På kanskje den mest romantiske kvelden i universets historie er jeg på slags magisk fergetur sammen med Hermine og Ronny. Det er snø i lufta og vi drikker kakao og har det koselig. Hermine og jeg pakker oss inn i et digert ullpledd og hun begynner å blåse sopebobler. Jeg vet ikke helt hvor Ron er blitt av nå, men ikke faen om jeg har tenkt å la han stikke avgårde med dama mi. Vi spiser sjokolade vi har fått av Hummelsnurr og det hele er akkompagnert av den mest perfekte filmmusikken noen sinne. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så deprimert når jeg våkent.


Nå er jeg ikke ukjent med å være deprimert i fraværet av fantastisk hendelser i livet mitt. Men jeg er også en av de første som ser det magiske i ting som av de fleste viftes bort som trivielle og mundane. Og etter å ha tenkt meg litt om var det ikke de magiske båtene eller å kunne trylle frem kakao jeg savnet da jeg våknet. Det var bare følelsen av å holde rundt en jente under et ullteppe på en magisk kveld med snø i lutfa...

Okei, så jeg er ikke gal alikevel. Bare ensom. Hvis hodet ditt fungerer på den måten, klarer du sikkert å legge noen pedofile konotasjoner i den svært så usyldige lille drømmen min. Det får i så tilfelle være ditt problem. Mitt problem... Er jeg ikke helt sikker på hva er... En teori er at det er lenge til neste gang jeg får muligheten til å ro en båt ut på en stille innsjø, en romantisk kveld med snø i luften. En annen er at selv om ullteppet ville kunne annskaffes, er det lenge siden jeg har møtt en jente jeg kunne tenke meg å pakke inn i det.

Vel, jeg vant i det miste i Lotto her om dagen... Det er da noe... Jeg trenger en klem...