noen gråter, andre spiller nintendo

Å være sammen med noen som driver med selvskading gjør noe med deg... Det en måte å forholde seg til smerte på som først virker helt uforståelig. En skulle tro at man i løpet av årene har innsett at normalt ikke eksisterer lengre. Det har bare blitt den gruppen med avvikere som har flest medlemmer. Smerte er en vanskelig greie. Noen slår en vegg, noen gråter, andre blør... Men det er egentlig ikke smerte det handler om. Det handler om utløp.

Jeg skjønner meg ikke på mennesker... De er irrasjonele, som i og for seg er greit nok. Men de er også bevisste på sin egen irrasjonalitet og velger å ignorere den. En skal selvsagt ikke undervurdere effekten av disse følelsene menneskene er så fulle av, men det får da være grenser. Jeg mener vel egentlig at følelsesparagrafen påberopes i litt for mange tilfeller. Ofte i tilfeller hvor skylden egentlig kan tildeles idioti. Jeg skjønner meg ikke på idioter...

Jeg hørte ikke på musikk på veien hjem i dag. Det å skille lag med massene levner meg ofte med delte følelser. Gleden over å ikke måtte late som man bryr seg, fryden over fraværet fra meninger som aldri burde vært ytret, friheten over å ikke lenger dele areal med livsformer hvis relevans komplett unslipper deg. Men alikevel er det et savn der inne. En slags frustrasjon over nærheten du aldri oppnådde. Ikke alene, bare ensom. Uten utløp. Å være trist er egentlig ikke å ille. Det finnes mange former for deprimert som er helt handterbare. Ensom er ikke en av dem.

Smerte er en vanskelig greie. Du merker den kanskje hardest på veien ut av systemet ditt. Men det er ikke da den skader deg. Enten du gråter eller blør. i enkelt land bruker de samme ord for "iskrem" som for "jeg skriker". Noen vil alltid prøve å holde tilbake, men alt må ut på en vis. Det er bare et sørsmål om når.