uten dinosauratomer

Jeg var en jævel på tredjegradsligninger på videregående. Derivering, ABC-formler og all den jævelskapen. Samme greia i Kjemi. Likevekstkonstanter, oksideringsreaksjoner... Jeg var sjefen. Tror alle på et eller annet tidspunkt har klaget til læreren sin over at ingenting av det man lærer på skolen kan noen sinne brukes til noe nyttig. Minst av alt tredjegradsligninger. Synd egentlig. Jeg likte tredjegradsligningene...

Har tillagt meg uvanen med å jogge rundt et vann ikke langt unna huset mitt et par ganger i uka. Fikk det for meg en morgen jeg stod opp i fem tida, at det å jogge i soloppgangen mens fuglene kvitret var en bra ting. Og for all del, det var det jo... Soloppgangen var super og jeg så noen kaniner også. De var søte...

Men følelsen av å være i et med naturen og at det der var ikke totalt altoppslukende. Tankene mine vandret i mang en retning og ikke sjelden tilbake til skolepulten min fra videregående. Jeg identifisetrte mineraler som gav fjellet et spesielt rødskjer, beundret hvordan atmosfæren brøt lyset i forskjellige farger over horisonten og lurte på om det fantes en tredjegradsligning som kunne måle populasjonen av små søte kaniner på ethvert gitt tidspunkt. Jeg prøver å huske hva som var så appelerende med realfag på den tiden... Jeg likte at det var faste svar på alt. Det var det ikke i norsk og filosofi. Du deriverte sjelden ting når det hadde med filosofi å gjøre.

Leste et sted at i løpet av sju år har kroppen din erstattet hvert eneste atom i kroppen din. En skummel tanke at jeg ikke inneholder noenting som var der for sju år siden. Men du beholder jo identiteten din. Jeg er jo den samme personen jeg var for sju år siden. Men hvor kommer så denne lysten til å jogge fra? Det har egentlig aldri vært noe jeg har følt noen særlig dragning mot. Er dette noe som har flyttet inn med de nye atomene. For sju år siden var jeg kjempeinteressert i dinosaurer. Har dinosauratomene mine forsvunnet?

Mulig jeg har lest for mange Arv/Miljø debatter i det siste... Det er riktignok ingen av dem som har anntydet at personligheten din kan flykte ut i verden sammen med atomene dine... Det er kanskje bare min teori. Pussig nok høres det mer ut som en filosofisk teori enne en realfagsteori. I kjemien lærte vi om et prinsipp som sier at alle naturens systemer vil søke tilbake mot komplett kaos. Le Chauteliers prinsipp tror jeg det het. Hvorfor skal vi mennesker være et unntak fra dette? Det er jo allment akseptert at mennesker påvirker hverandre gjennom sosialt sammvær. Er det umulig at det samme kan skje gjennom kjemiske prosesser?

Kanskje teorien min er mer rotet i realfagene enn ved første øyekast. Noe som forsåvidt gjør den irrelevant med tanke på at jeg fortsatt er opphengt i nettop ting som Le Chauteliers prisipp. Men å påstå at denne bloggen ikke er filosofisk føler jeg ikke at jeg har mye grunnlag for. Og hvor i all verden ble det av de jævla dinosauratomene mine...