Legen, som ville bli Animatør, men ble Røver... WTF?

Er alle født til å gjøre et eller annet? Jeg møter til stadighet folk som passer så utrolig bra til å gjøre akkurat det de gjør. Det finnes mennesker som er lærere av natur, mennesker som inskinktivt er omsorgsarbeidere, psykologer, journalister og jeg vet ikke hva... Nå vil jeg tro at det er mange tilfeller hvor det er tilfeldig... Kjæresten får seg jobb i Trondheim og plutselig studerer du barnevernspedagogikk og er utrolig flink til det. Sånt skjer jo. Men hvis du ikke vet hva du skal bli... Hvis du virkelig ikke har peiling... Hvor lenge må du vente før avgjørelsen blir tatt for deg? Og er det mulig å vente for lenge?

En av luksusene Torbjørn Egner hadde, var at han aldri trengte å tenke på hvorfor Kasper, Jesper og Jonatan hadde blitt tyver i utgangspunktet. Nå er det vel ganske åpenbart at det ikke er noe vondt i noen av brødrene. De har det jo med å bare røve det som de behøver, hvis jeg husker sangen rett. Og de viser seg jo å være mer en kompetente samfunnsborgere, når deres evner settes til bruk på rett måte. Hvor reelt det er å drive et sirkus i en by med rundt tolv identifiserbare inbyggere kan man jo stille spørsmål med, men uansett...

Mange folk har det jo med å ende opp som både kaper og Jesper og Jonatan. Og joda, det hender jo at de styres inn på riktig kurs igjen hvis viljen er der. Men ikke alle får det tilbudet. Omstendighetene tilsier ikke alltid at det er mulig å forandre seg. Å oppfylle sitt fulle potensial. I en ideéll verden kunne vi knaskje ersattet Grunnloven med Kardemommeloven, men det finnes som kjent grunner til at et sånt forslag ville bli nedstemt i stortinget. Personlig er det den eneste loven jeg noen sinne har strebet etter å opprettholde... Menneskelig som jeg er, mislykkes jeg riktignok av og til, men vi kunne alle ha godt av å prøve litt hardere.

Hmm... Gikk meg bort igjen visst. Jeg satt jo å lurte på hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Foreldrene mine har alltid fortalt meg at jeg er heldig. At jeg kan gjøre stort sett det jeg vil og være flink til det. Skal ikke si de imot på at jeg forsåvidt er heldig, men jeg reserverer retten til å synes at det er litt kjipt innimellom også. Når søknaden til SO inneholder både Animasjon, Sivilingeniør, Odontologi og Medisin er det som regel en indikator på at du ikke har peiling på hva du driver med...

Faen... Burde man gjøre det man er best til, eller det man har mest lyst til? Mange vil kasnkje si at svaret er innlysende, men jeg våger å tro at ingen syns at en slik situasjon er lett å være i. Alle liker å være flink til noe. At man alltid må følge drømmene og lidenskapene sine... Vet ikke om jeg helt kjøper det. Det er et ideal jeg har veldig lyst til å tro på, men omstendigheten jobber mot meg. Svarene får du vel uansett ikke før kulda setter inn... Bare å håpe at man har stillt alle spørsmålene før den kommer. Å angre på ting man ikke har gjort er ganske ugjenopprettelig, så vidt jeg har erfart. Men noen ganger er det så utrolig vanskelig å bare bestemme seg. Får ta det en dag om gangen... Som vanlig...

"Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill.

Og forøvrig kan man gjøre hva man vil..."

"Er du lei deg?"

Nå er jeg ikke noen fan av å slenge rundt meg med superlativer, men jeg er fristet til å kalle Damien Rice's The Blower's Daughter til den nydeligste sangen jeg noensinne har hørt... Ikke så gruelig mange ting her i verden som får meg til å begynne å gråte, men Damien har dyttet meg over kanten mang en gang...

Andre mennesker har det med å være et problem for meg av og til... Vanskelig å si hvorfor, men når vi snakker om ting som er kompliserete kommer vel menneske høyt opp på lista... Var her om dagen vitne til en person som ikke ville dele kjekspakken sin med en annen jente... Vet at vi bare snakker om Mariekjeks her, men det gjorde meg alikevel usannsynlig trist... Kan vel si at jeg er litt på kanten for tiden, men sjokoladepapir som ligger i grøfta fire meter unna en søppelbøtte burde være veldig unødvendig...

Skulle ønske folk slutte å spørre hvordan jeg har det. Det vil si, folk som spør hvordan jeg har det, når de egentlig ikke har noen interesse av svaret. Jeg har prøvd å svare på dette spørsmålet og opplever stort sett at folk blir helt satt ut av selv de minste mengder oppriktighet. Hvorfor blir folk så ubekvemme i møte med åpenhet? Er det virkelig så ille å bli utsatt for hva en annen person egentlig føler? En skulle tro at det var slike samtaler som burde være relevante i et samfunn hvor de fleste av oss har klatret, eller stort sett blitt plassert, på toppen av behovspyramiden... Er det for mye å forlange at jeg skal kunne innrømme at jeg av og til har angstanfall fordi livet virker meningsløst uten å bli sett på som om jeg skulle ha gjemt tvagstrøya mi? Seriøst, har ikke alle det sånn av og til?

Så jeg sitter på en benk og hører på Damien Rice... Tårene spruter som om jeg skulle vært to måneder... Som om jeg plustselig befinner meg i en film, kommer det en liten jente bort til meg og spør: "Er du lei deg?" Få ting har fått meg til å føle meg så bra som hun gjorde akkurat da. Spørsmålet er så utrolig oppriktig og enkelt, og så fantastisk ærlig. Folk har spørt meg :"Hvordan går det?" så lenge jeg kan huske, men aldri har noen vært i nærheten av den typen ærlighet som jeg følte akkurat da. Det er vel nesten ett år siden det skjedde nå, og sånne små jenter møter du ikke så altfor ofte...


Jeg prøver ikke å få Care Bears inn i regjeringen her, men poenget mitt burde ha en viss relevans. Og for engangs skyld vet jeg hva poenget mitt er. Jeg møter stort sett ganske mange mennesker og begynner å gå i alvorlig underskudd på de som virkelig kavlifiserer som imøtekommende, omtenksomme og generellt godhjertede... Det er kanskje ikke det at de ikke besitter disse egenskapene, men hvorfor er det disse tingene vi gjemmer vekk hele tiden... Er det så fantastisk vanskelig å være oppriktig i møte med nye mennesker? Det burde være mulig å spørre en person hvordan det går og faktisk ta seg tid til å høre på svaret. Jeg har prøvd. Det er utrolig lite vanskelig.

Overdriver jeg? Hmm... Mulig jeg trenger et klimaskifte. Erik foreslår at jeg bare trenger å bli pult. Stort mer oppriktig enn det blir man vel ikke... Ikke vet jeg. Folkene jeg omgåes er jo de beste og værste menneskene jeg vet om avhengig av humøret mitt... Men det hadde vært fint å se flere smil der ute. Det hadde det...

"And so it is, life goes easy on me... Most of the time."

Long Haired Freaky People, Need Not Apply...

"Han ser i alle fall ut som en animasjonselev..." Har hørt det en del ganger. Vi er en farlig rase. Folk som våger seg utendørs i pysjamas. Klær i farger folk flest bare forbinder med Teletubbiene. Og Teletubbiene skremmer meg...

Hva skulle vi gjort uten stereotypene... Kan bare så vidt huske den tida hvor jeg ikke befant meg i en eller annen bås. Kanskje det var rett og slett forbi jeg ikke var oppmerksom på at båsene eksisterte. Var ett skolelys før jeg hadde begynt på skolen, har vært data-geek så lenge jeg kan huske... Ikke at det gjør meg noe. Det er digg å være geek...

Erik pitchet teorien om at "journalist ikke er noe man blir, men noe man er" her om dagen... Det er en fin teori, og nesten litt romantisk på en måte. I "vi er alle født med en mening" sammenhengen, mener jeg. Nå har Erik aldri slått meg som en av de som tror på skjebnen, så jeg tror egentlig vi kan avskrive at det var det han mente. Lener mer mot at vi føler oss mer komfortable hvis vi vet hvor vi kan plassere folk, og bare la de bli der... Gitt rett arv og miljø, kna sikkert alle bli en journalist. Jeg kunne sikkert blitt en journalist. Jeg er det overhodet ikke, men jeg kunne blitt det. Jeg skulle bli lege en gang i tiden...

Nå er jo det forsåvidt fortsatt planen da. En av tingene som svirrer ganske mye rundt i hodet mitt nå for tiden. Ser på det som meget mulig at jeg om en åtte års tid er en av de eneste personene i verden somer utdannet både som animatør og lege. Kan ikke være mange i alle fall... Tipper det ikke er mer en fire...

Føler ofte at kategorihopping plager en del mennesker. At du frykter det som er ukjent er vel, om ikke en absolutt sannhet, i allefall et naturlig instinkt hos mange. Personlig liker jeg overraskelser, men ser definitivt hvordan det kan være et minus å aldri vite hvor man har en person. Med det sagt må det nå være mulig å bare godta at noen personer liker å hoppe fra bår til bås. Ikke nødvendigvis fordi de ikke vet hvem de er, men fordi de har en tendens til å "være" litt mer enn andre "er". Det hadde vært umulig for meg å beskrive personligheta mi for moen, men jeg føler alikevel at jeg vet akkurat hvem jeg er. Hmm... Vanskelig å skrive om disse tingene ass...

Når man kjører hjem sent på natta og hører på Mew er det forøvrig veldig lett å bli sentimental.

Hvor var vi? Jo... NÅ er det dødskult å studere animasjon, men det kan av og til være litt kjipt å være "animasojnselev". Hvis det var forståelig... Uansett, det gjør meg ingenting å bli plassert i en bås. Animasjonsbåsen er det faktisk jævlig fett å være i. Men jeg reserverer meg likefullt retten til å flytte meg til en ny bås, og det uten noen form for forvarsel... Folk som går utendørs med pysjamas gjør sånt...

I'm #4 So Why Try Harder

Hva var dealen med velging i gymmen? Bare det å åpne for muligheten til at noen ble valgt sist, virker jo noe sadistisk. Vi hadde jo den helt akseptable 1-2-3 metiden tilgjengelig. Dvs. at man stiller seg opp på en linje og teller til tre, enerne hit, toerne dit osv... Men fortsatt finnes det gymlærere som utfører velgings metoden. Og i friminuttene var det ikke til å unngå. Jeg tror den første formen for selvinnsikt som oppstår, viser seg den dagen du vet når du blir valgt... Jeg ble stort sett valgt som nummer fire...

Så High Fidelity igjen her om dagen... Jævlig mye bra dialog i den filmen, men det som pleier å treffe meg hardest er linja som går: "The important thing in a relationship is what you like, not what you are like..." Mye visdom i populærkultur.... Du har sikkert blitt spurt om folk du kjenner er kule eller ikke. Hvordan svarer du på det spørsmålet? Mesteparten av tida vi tilbringer i hverandres selskap i vårt samfunn går jo stort sett med til å prate... Evnen til å ha noe interesant å si om ethvert gitt samtale evne er i mange tilfeller med på å plassere deg i det sosiale nettverket, eller utenfor det om så skulle være tilfellet.

Evnen til å underholde... Vi omgir oss jo med en del folk vi liker å kalle vennene våre. Hva skal til for å oppnå denne titelen? Folk du føler deg bra sammen med kanskje... Noen som er morsome, har interessante ting å si... Kule folk stort sett... Folk du føler at du får noe ut av... "Er de ikke med på å forbedre livet ditt hvorfor bry seg?" Hva er kult med den tankegangen? Massevis av kule folk som ble valgt sist. Selv om de kanskje ikke har så mye fornuftig å si i debatten om "Fraggleberget som en kommentar til klasseskiller i et postmodernistisk samfunn". Folk dømmer hverandre etter så mange pussige kriterier...

Eril spurte meg hvorfor jeg er så sjeldent ute og drikker... Kom frem til at det er fordi jeg ikke er så veldig begistert for å gå ut... Har problemer med folk i større mengder, misliker stort sett folk når de er fulle, føller meg alltid ubekvem og alene på utesteder og jeg har dessuten en tendens til å bli ganske lite trivelig å ha med å gjøre når jeg drikker... Det hele virker i stort sett som et unaturlig knutepunkt for sosial atferd... Nå er jeg i skrivende stund ganske grinete og jeg innser at jeg har hatt andre synspunkter på dette temaet. Men det er ikke poenget mitt.

Egentlig usikker på hva poenget mitt er... Dette med selvinnsikt var det. På tidligere lister over positive trekk ved andre personer, har selvinnsikt og selvironi en tendens til å komme ganske høyt opp. Hvis du føler en trang til å ta absolutt alt så jævlig serisøt, burde du bare bli dikter... Eventuelt gifte deg med en. Personer som ikke ler av seg selv, burde ikke få lov til å le av andre heller..Nå ler jo diktere relativt sjeldent da, men allikievel...

Uansett... Jeg ble valgt som nummer fire i gymmen. Hvis du ble valgt sist er det helt fett det. Så lenge du vet hvorfor og klarer å le av det selv. Og hvis du ble valgt sist syns du neppe at fotball er så jævlig festlig allikevel... Livet blir straks mye bedre når du finner din greie og gir faen i hva folk syns om den...

hvem er egentlig nærmest?

Jeg har mine helt klare motsetninger mot analsex, men homofili begynner å henge mer og mer sammen for meg. Hmm... Begynte kanskje litt langt ute der. Vi prøver på nytt...

En venn av meg gjorde det slutt med kjæresten sin for noen dager siden. Av geografiske årsaker som jeg liker å kalle det. Har visst vart en stund også så vidt jeg kan huske... Et par år kanskje. Ingenting i løpet av de to årene som har splitta de opp. Holdt sammen gjennom masse bullshit, men så kommer noe så trivielt som noen tommer på verdenskartet og føkker opp hele greia. Nå har jeg full forståelse for de som ikke takler avstandsforhold og slutter mege vel gjerne til den gjengen, men det er ikke det jeg kritiserer. Det er måten disse forholdene fortsetter på etter "bruddet" jeg har vanskelig for å takle.

Et nytt apropos, må kanskje skytes inn her... har du først hatt et romantisk forhold til noen er ikke det forholdet over før lange etter at man har "slått opp" eller hva nå enn du vil kalle det. Det er kanskje ikke romantisk lengre, men de fleste forhold du har etter at du er gammel nok til å kjøpe sprit, sitter en god stund ass...

I alle fall... Jeg har sett slike forhold, og de er sjelden trivelige. Dere slår opp, møtes kanskje i ferier innomellom, det er alltid en viss mengde anspenthet innvolvert... Noen ganger er man pinlig overhøflige, i enkelte tilfeller utvikler det seg en bisar krig om å være den som takler bruddet best, mens noen rett og slett velger å bare ikke ha noen form for kontakt i det hele tatt. Jeg har begynt å se mer og mer verdi i det siste alternativet.

Noen ganger blir det rett og slett for vanskelig å takle det å ha vært så nært innpå en person. Pussig at en slik total omveltning av måten å forholde seg til hverandre finner sted, når det eneste som i praksis trenger å skje er at man slutter å ha sex. På den annen side ville noen kanskje fortrukket å droppe all kontakt bnortsett fra sexen, men jeg snakker for meg selv i dag...

Så har du resten av vennene dine. De du kanskje ikke deler alt med, men likefremt har ett åpent og sunt forhold til. Om de flytter til Malaysia for et år, skjer det egentlig fint lite med forholdet deres. Du møter dem kanskje i ferier innimellom, samtalen er fri og åpen, ingen er anspente og for en gangs skyld har det faktisk skjedd noe nytt siden sist.

Det er kanskje ikke så enkelt som at kjærester kommer og går, mens venner blir hos deg. Noen ganger blir venner til kjærester, og kjæresten din vil jo som regel være en veldig god venn. Men vil denne vennen bli hos deg hvis det skulle vise seg at dere ikke kan være kjærester lengre?

Vi kommer tilbake til det med homofili... Rett og slett på grunn av de klaremotsetningene mot analsex jeg nevnte tidligere, blir det mye lettere å unngå denne typen problemer med venner av samme kjønn. Jeg har guttevenner nå jeg føler meg overbevist om at jeg aldri vil føle noe som helst behov for å pule. Ganske betryggende å vite at forholdet vårt ikke vil ødelegges fordi vi måtte slutte å ha sex når vi la to tommer på verdenskartet mellom oss...

Faen jeg er trøtt...