min tur snart?

Tok en alderstest på OKCupid her om dagen… Et av disse internettfenomene som forteller deg ting om personligheten din basert på flervalgsspørsmål. Et nokså latterlig konsept som vi alle hevder at vi ikke tror på, men allikevel går vi tilbake å endrer svarene våre om vi ikke er fornøyde med resultatet. Å bekrefte det synet man har på sin egen identitet er vel viktig for mange går jeg ut ifra. Men uansett, denne alderstesten...

Trettisju år er visst min mentale alder. Nå har jeg vel alltid følt meg noe voksen for alderen, men jeg må si jeg ble noe satt ut av dette. Ved de trettisju fylte år har jeg vel egentlig sett for meg at avkommet har begynt på skolen allerede. En samtale med en venninne av meg hvor jeg brakte dette på bane, resulterte i at hun nevnte at jeg har en evne til å spy ut livslærdom som om jeg skulle vært åtti... Ikke at noen tok meg alvorlig selvfølgelig. Spørsmålene begynner å svirre i mitt lille hode...

Hvor gammel skal en egentlig være før en kan begynne med de såkalte "da jeg var ung.." historiene? Blir din evne til å si noe fornuftig om livet, den menneskelige tilstand og så videre nødvendigvis noe stør re jo eldre du blir? Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg mang en gang har blitt fascinert over Bestefars taler om hvordan ungdommen hadde et mye sterkere begrep om pengers verdi på hans tid fordi de måtte jobbe mye hardere for dem, men kunne ikke dette likesågodt kommet fra en videregående elev med en femmer i økonomi og SL? Selvsagt kunne det har gjort det, men hvor er ethoset?

Du går rundt å føler at du vet nokså mye her i livet, og muligens har du også rett. Men dagens samtale mellom unge voksne er kanskje ikke helt det den burde være. Snakker vi med hverandre, eller holder vi taler? All denne kunnskapen du sitter inne med... Du utarbeider den, spissformulerer den, sørger for at den høres så ubenektelig og innsiktfull ut som overhodet mulig... I mens har du glemt å høre på hva din samtalepartner, eller motstander om du vil, har å si. Du innbiller deg selvsagt at han ikke har gjort det samme, for det er jo selvsagt det du har å si som er av den største viktighet for alle å få med seg...

Jeg husker å ha møtt overraskelse og beundring over å ha husket detaljer fra samtaler som hadde funnet sted bare måneder i forveien... Er det å faktisk høre på det andre sier blitt slik en sjeldenhet at det burde roses når en faktisk gjør det? Forventer vi faktisk så lite av hverandre?
Muligens overdriver jeg, men jeg tør allikevel påstå at vi alle på et eller annet tidspunkt har glemt å lytte, i det formål å vente på vår tur til å snakke...

Når Bestefar snakket hørte jeg alltid etter... Jeg husker detaljer fra talene hans selv nå, ti år i ettertid... Med det å bli gammel kommer en respekt som jeg ikke tør håpe på å få i min nåværende alder. En får bare håpe at vi fortsatt har noe å si til hverandre, når det faktisk er noen som lytter...

b-fart for faen!!!

Hmm... Tenker tilbake på mitt første forhold igjen. Jeg gikk i barnehagen og var sikkert noe sånt som seks år. En venninne av meg kom bort til meg og fortalte meg at vi skulle være kjærester. Jeg var noe motvillig i begynnelse, men gikk etterhvert med på det. Hun gjorde det slutt med meg cirka femten senere. Jeg tilbrakte hele forholdet vårt på en gravemaskin i sandkassa... Hvis jeg ikke tar helt feil hadde jeg Cherox-støvler på...Ting har blitt noe mer komplisert siden den gang...

Blir rimelig fascinert av måten hjernen din fungerer på midt på natta... Av en eller annen grunn begynner de fleste ideer å virke veldig mye bedre på denne tiden av døgnet... Nettbutikker hadde overlevd på denne typen tankegang alene... For ikke så lenge siden resulterte en av mine mange våkenetter i innkjøp av 500 kroner i dvder, en brukt Nintendo med nitten spill og et R2-D2 formet cookie-krukke... Andre pussige fenomener som melder seg på natta er trangen til å lage nye spennende matretter. Trangen til å sende meldinger begynner å gjøre seg mer enn normalt merkbar. Og av en eller annen grunn har konseptet med trening uvanlig sterk apell til meg når klokka drar seg forbi to... Pussig i og med at på dette tidspunktet har jeg som regel sunket dypt ned i en saccosekk, med en og en halv liter cola, en understekt Grandiosa og spiller Nintendo som om det skulle vært 1994...

B-fart ja... Mens vi snakker om ting som blir mer kompliserte med alderen; Kan ikke si at jeg har helt samme forholdet til selv en så barnslig ting som Nintendo lengre heller... Små rørleggere som springer rundt å hopper på skyene og spiser sopp som gjør at de blir store og kan fly... Vi ble vernet mot propagandaen fra vi var små... Du kan legge tilbake utrolige distanser når du løper med b-fart, men du glemmer litt hvordan starten på brettet egentlig var... Faen, allegoriene mine blir faen meg mer og mer søkte...

Var det et poeng i dag? At vi blir eldre er vel egentlig ganske åpenbart, men jeg blir litt paff når jeg virkelig setter meg ned å tenker på omfangett av det. Venner av meg på min egen alder begynner å få unger. Det hvite stakittgjerdet er snart synlig på horisonten... Og hva med disse ungene vi produserer? De kommer kanskje aldri til å løpe med b-fart. Nå er det vel egentlig ingen som har den perfekte oppskriften på hvordan unger skal oppdraes... Må si meg veldig fornøyd med min egen oppdragelse, men at hodet mitt er ute å sykler mer ofte enn ikke er det vel ingen tvil om... Men du gjør jo ditt beste. Jeg liker i alle fall å tro det c",)

ut av livmoren

Det gikk en reklame for Hundai på tv da jeg skrev min først post i min nyfødte blogg... Allerede i den første setninger hadde jeg tre skrivefeil... Tror jeg fjernet alle så hvis du ikke finner de er du neppe dyslektiker... Om jeg nå egentlig har bruk for denne greia gjenstår jo å se... Kall det en noe mer offentlig versjon av en dagbok om du vil... Hmm... Melding fra Mamma... For første gang i historien avslutter hun med "hilsen b og s"... Bjørg og Steinar med andre ord... Faen heller.... Her har de vært Mamma og Pappa i godt over enogtjue år og nå er det plutselig b og s... Pussig sak som skjer når foreldrene dine plutselig blir mennesker... husker for et par år siden når jeg for første gang så på Mamma og Pappa som et kjærestepar... For all del de er jo kvalitetsmennesker, men faen heller... 28 år er lenge å ha samme kjæreste... Besteforeldrene mine har jeg ikke lyst til å tenke på en gang... Men altså denne Hundai reklamen... Broren min kjøpte bli sammen med kjæresten sin for ikke så lenge siden... Nyere en våre foreldres vel og merke... De nærmer seg vel tre år sammen hvis jeg ikke husker helt feil... Det hvite stakittgjerdet nærmer seg i horisonten... Når du hiver på at en veninne av meg her i Volda er gift med barn på vei... Og hun er bare tre år eldre enn meg... Det er lenge siden barnehagen nå... Mitt første forhold utspilte seg over matpausen i barnehagen... Jeg var kjæresten til min nå eldste veninne i cirka ti minutter... Jeg tilbrakte hele forholdet vårt på en liten gravemaskin i sandkassa... Mengden hjertesorg når det var over var minimal... Lurer på om det blir lettere når du blir eldre igjen... Nå kom visst besteforeldrene mine inn i bildet igjen... Har i min tid jobbet både på gamlehjem og i barnehage, og likhetene er jo så absolutt tilstedeværende... Kan man håpe på at livet ditt vender tilbake til en tilstans like ukomplisert som en bare tidligere har opplevd på gravemaskiner i barnehagen? Og hvis vi kommer ditt, vil vi savne kjærlighetssorgen, husleia og studielånet? Hmm... Sulten... Noen boller og litt sjokolademelk... Tror det er tingen nå...