"Er du lei deg?"

Nå er jeg ikke noen fan av å slenge rundt meg med superlativer, men jeg er fristet til å kalle Damien Rice's The Blower's Daughter til den nydeligste sangen jeg noensinne har hørt... Ikke så gruelig mange ting her i verden som får meg til å begynne å gråte, men Damien har dyttet meg over kanten mang en gang...

Andre mennesker har det med å være et problem for meg av og til... Vanskelig å si hvorfor, men når vi snakker om ting som er kompliserete kommer vel menneske høyt opp på lista... Var her om dagen vitne til en person som ikke ville dele kjekspakken sin med en annen jente... Vet at vi bare snakker om Mariekjeks her, men det gjorde meg alikevel usannsynlig trist... Kan vel si at jeg er litt på kanten for tiden, men sjokoladepapir som ligger i grøfta fire meter unna en søppelbøtte burde være veldig unødvendig...

Skulle ønske folk slutte å spørre hvordan jeg har det. Det vil si, folk som spør hvordan jeg har det, når de egentlig ikke har noen interesse av svaret. Jeg har prøvd å svare på dette spørsmålet og opplever stort sett at folk blir helt satt ut av selv de minste mengder oppriktighet. Hvorfor blir folk så ubekvemme i møte med åpenhet? Er det virkelig så ille å bli utsatt for hva en annen person egentlig føler? En skulle tro at det var slike samtaler som burde være relevante i et samfunn hvor de fleste av oss har klatret, eller stort sett blitt plassert, på toppen av behovspyramiden... Er det for mye å forlange at jeg skal kunne innrømme at jeg av og til har angstanfall fordi livet virker meningsløst uten å bli sett på som om jeg skulle ha gjemt tvagstrøya mi? Seriøst, har ikke alle det sånn av og til?

Så jeg sitter på en benk og hører på Damien Rice... Tårene spruter som om jeg skulle vært to måneder... Som om jeg plustselig befinner meg i en film, kommer det en liten jente bort til meg og spør: "Er du lei deg?" Få ting har fått meg til å føle meg så bra som hun gjorde akkurat da. Spørsmålet er så utrolig oppriktig og enkelt, og så fantastisk ærlig. Folk har spørt meg :"Hvordan går det?" så lenge jeg kan huske, men aldri har noen vært i nærheten av den typen ærlighet som jeg følte akkurat da. Det er vel nesten ett år siden det skjedde nå, og sånne små jenter møter du ikke så altfor ofte...


Jeg prøver ikke å få Care Bears inn i regjeringen her, men poenget mitt burde ha en viss relevans. Og for engangs skyld vet jeg hva poenget mitt er. Jeg møter stort sett ganske mange mennesker og begynner å gå i alvorlig underskudd på de som virkelig kavlifiserer som imøtekommende, omtenksomme og generellt godhjertede... Det er kanskje ikke det at de ikke besitter disse egenskapene, men hvorfor er det disse tingene vi gjemmer vekk hele tiden... Er det så fantastisk vanskelig å være oppriktig i møte med nye mennesker? Det burde være mulig å spørre en person hvordan det går og faktisk ta seg tid til å høre på svaret. Jeg har prøvd. Det er utrolig lite vanskelig.

Overdriver jeg? Hmm... Mulig jeg trenger et klimaskifte. Erik foreslår at jeg bare trenger å bli pult. Stort mer oppriktig enn det blir man vel ikke... Ikke vet jeg. Folkene jeg omgåes er jo de beste og værste menneskene jeg vet om avhengig av humøret mitt... Men det hadde vært fint å se flere smil der ute. Det hadde det...

"And so it is, life goes easy on me... Most of the time."