min tur snart?

Tok en alderstest på OKCupid her om dagen… Et av disse internettfenomene som forteller deg ting om personligheten din basert på flervalgsspørsmål. Et nokså latterlig konsept som vi alle hevder at vi ikke tror på, men allikevel går vi tilbake å endrer svarene våre om vi ikke er fornøyde med resultatet. Å bekrefte det synet man har på sin egen identitet er vel viktig for mange går jeg ut ifra. Men uansett, denne alderstesten...

Trettisju år er visst min mentale alder. Nå har jeg vel alltid følt meg noe voksen for alderen, men jeg må si jeg ble noe satt ut av dette. Ved de trettisju fylte år har jeg vel egentlig sett for meg at avkommet har begynt på skolen allerede. En samtale med en venninne av meg hvor jeg brakte dette på bane, resulterte i at hun nevnte at jeg har en evne til å spy ut livslærdom som om jeg skulle vært åtti... Ikke at noen tok meg alvorlig selvfølgelig. Spørsmålene begynner å svirre i mitt lille hode...

Hvor gammel skal en egentlig være før en kan begynne med de såkalte "da jeg var ung.." historiene? Blir din evne til å si noe fornuftig om livet, den menneskelige tilstand og så videre nødvendigvis noe stør re jo eldre du blir? Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg mang en gang har blitt fascinert over Bestefars taler om hvordan ungdommen hadde et mye sterkere begrep om pengers verdi på hans tid fordi de måtte jobbe mye hardere for dem, men kunne ikke dette likesågodt kommet fra en videregående elev med en femmer i økonomi og SL? Selvsagt kunne det har gjort det, men hvor er ethoset?

Du går rundt å føler at du vet nokså mye her i livet, og muligens har du også rett. Men dagens samtale mellom unge voksne er kanskje ikke helt det den burde være. Snakker vi med hverandre, eller holder vi taler? All denne kunnskapen du sitter inne med... Du utarbeider den, spissformulerer den, sørger for at den høres så ubenektelig og innsiktfull ut som overhodet mulig... I mens har du glemt å høre på hva din samtalepartner, eller motstander om du vil, har å si. Du innbiller deg selvsagt at han ikke har gjort det samme, for det er jo selvsagt det du har å si som er av den største viktighet for alle å få med seg...

Jeg husker å ha møtt overraskelse og beundring over å ha husket detaljer fra samtaler som hadde funnet sted bare måneder i forveien... Er det å faktisk høre på det andre sier blitt slik en sjeldenhet at det burde roses når en faktisk gjør det? Forventer vi faktisk så lite av hverandre?
Muligens overdriver jeg, men jeg tør allikevel påstå at vi alle på et eller annet tidspunkt har glemt å lytte, i det formål å vente på vår tur til å snakke...

Når Bestefar snakket hørte jeg alltid etter... Jeg husker detaljer fra talene hans selv nå, ti år i ettertid... Med det å bli gammel kommer en respekt som jeg ikke tør håpe på å få i min nåværende alder. En får bare håpe at vi fortsatt har noe å si til hverandre, når det faktisk er noen som lytter...