Et Voldtatt Sinn

noen gråter, andre spiller nintendo

2006-12-04T19:32:00.000+01:00

Å være sammen med noen som driver med selvskading gjør noe med deg... Det en måte å forholde seg til smerte på som først virker helt uforståelig. En skulle tro at man i løpet av årene har innsett at normalt ikke eksisterer lengre. Det har bare blitt den gruppen med avvikere som har flest medlemmer. Smerte er en vanskelig greie. Noen slår en vegg, noen gråter, andre blør... Men det er egentlig ikke smerte det handler om. Det handler om utløp.

Jeg skjønner meg ikke på mennesker... De er irrasjonele, som i og for seg er greit nok. Men de er også bevisste på sin egen irrasjonalitet og velger å ignorere den. En skal selvsagt ikke undervurdere effekten av disse følelsene menneskene er så fulle av, men det får da være grenser. Jeg mener vel egentlig at følelsesparagrafen påberopes i litt for mange tilfeller. Ofte i tilfeller hvor skylden egentlig kan tildeles idioti. Jeg skjønner meg ikke på idioter...

Jeg hørte ikke på musikk på veien hjem i dag. Det å skille lag med massene levner meg ofte med delte følelser. Gleden over å ikke måtte late som man bryr seg, fryden over fraværet fra meninger som aldri burde vært ytret, friheten over å ikke lenger dele areal med livsformer hvis relevans komplett unslipper deg. Men alikevel er det et savn der inne. En slags frustrasjon over nærheten du aldri oppnådde. Ikke alene, bare ensom. Uten utløp. Å være trist er egentlig ikke å ille. Det finnes mange former for deprimert som er helt handterbare. Ensom er ikke en av dem.

Smerte er en vanskelig greie. Du merker den kanskje hardest på veien ut av systemet ditt. Men det er ikke da den skader deg. Enten du gråter eller blør. i enkelt land bruker de samme ord for "iskrem" som for "jeg skriker". Noen vil alltid prøve å holde tilbake, men alt må ut på en vis. Det er bare et sørsmål om når.

dag åtte

2006-10-12T19:38:00.000+02:00

Jeg har tenkt litt på dette med puling i det siste. Det er jo unektelig en populær aktivitet og man kan jo skjønne hvorfor. Det har jo vært et alternativ relativt lenge. I starten var det forsåvidt det eneste alternativet. Gud lagde Adam og Eva nakne. Vi vet også at det ikke var så mange andre folk i nærheten på den tida. Å annta at de brukte mye av tida si på å spille bondesjakk er kanskje noe urimelig.

Men fortsetter vi fremover i tid blir ting mer problematisk. Etter hendelsen med slangen og eplet kom fikenbledene på banen. Det første hinderet. Adam og Eva ble kastet ut av hagen og måtte nå skaffe sin egen mat og fikk dermed mindre tid til å pule. Eva kunne nå også bli gravid og det er jo som kjent et helvete. Pulinga hadde pluselig fått konsevenser. Hvor mange unger har man egentlig lyst til å lære gangetabellen til? Så når Adam kom hjem fra matsankingen hente det mistenkelig ofte at Eva hadde hodepine. En kunne håpe på at det endte med det, men vi vet jo alle at dette ikke er tilfellet.

Nå fins det selvsagt menneker som ser på Discovery Channel og som tror på Darwin. Ikke alle disse menneskene tar Mosebøkene som god fisk. Forståelig nok egentlig. Hvis en først godtar at apemeneskene vi ser på Discovery Channel virkelig er våre forfedre, er det kanskje ikke så betryggende når vi hører i bibelen at Gud skapte mennesket i sitt bilde. En gudedom med en forkjærlighet for bananer som klør seg i rompa i tide og utide er kanskje ikke det første en føler for å gå ned på knærne og betro sine synder til. Jeg sier ikke at ateistene har rett, men de har noen gode poeng de også. Og ingen burde dømmes for å se på Discovery Channel

En ting Darwin kanskje hadde fått problemer med å forklare er denne Indiske foretningsmannmann ble for en tid siden født med to peniser. Dette er jo i utgangspunktet hysterisk nok i seg selv. Men det finnes de av oss som husker historien om den amerikanske trucksjåføren Larry som ble født uten noen form for penis. Enten du tror på Gud eller ikke må du inrømme at his han faktisk finnes så har kisen en syk sans for humor. Personlig klarer jeg egentlig ikke la være å beundre jævelen.

Men tilbake til Darwin. Da vi var aper gjorde vi lite annet enn å spise og pule . Vi klatret riktignok i trær av og til, men det var stort sett for å få tak i flere bananer. Og når vi kom ned igjen fortsatte vi å pule. Ting var vel sånn ganske lenge. Men som kjent blir det en del mennesker som resultat at slik oppførsel. Vi måtte altså flytte til andre steder. Kalde steder. Noe som fører til at vi lager klær. Noen av oss har finere klær en andre. Og så går ting til helvete. Vi klipper håret vårt, begynner å prate om kultur, idioter i frankrike lager fancye underbukser og flsker med tiltrekkende dufter som formodentlig gjør medlemmer av det motsatte kjønn klamme i de tidligere nevnte underbuksene. Egentlig er all denne fremgangen bare en måte å gjøre det å komme frem til pulingen mer komplisert. Livet som apemann er kanskje ikke å forakte. Dette forutsetter selvsagt at puling er din greie...

Er det urimelig å annta at puling er på vei ut? Det er selvsagt en idiotisk og utenkelig ide, men den har sine poenger. I en verden hvor gutter klager over at det finns latterlig få jenter som er kule å hange sammen med og jentene klager på at gutter bare tenker på puling, er det egentlig utrolig at denne primale aktiviteten ikke har blitt utdatert. Ikke det at det ikke skjer nye ting etter som tiden går.

Ting som analpenetrering, cumshots og snowballing er kanskje hvardagslige når for tiden, men det var en tid hvor puling var mer tradisjonell enn som så. Unger nå for tiden altså. Den tidligere nevte inderen har forøvrig bestemt eg for å fjerne en av penisene sine og gir dermed avkall på muligheten til å egenhendig dobbelpenetrere dama si. Hun har på dette tidspunktet ikke kommet med noen offentlig kommentar til dette.

Nei, det er nok enda en stund før puling går av moten. Problemet ligger vel kanskje heller i konsekvensene av pulinga. Det er jo ikke som om vi egentlig trenger flere mennesker på jorda. Nå finns det jo alternative former for puling som ikke resulterer i andre mennesker. Ikke bare kan ikke homser få barn, de sprer også AIDS som faen. All ære til homsene som holder befolknigstallene nede. Det står riktignok i biblen at alle homser skal føres ut og steines, men det står mye rart i bibelen.

uten dinosauratomer

2006-08-23T18:32:00.000+02:00

Jeg var en jævel på tredjegradsligninger på videregående. Derivering, ABC-formler og all den jævelskapen. Samme greia i Kjemi. Likevekstkonstanter, oksideringsreaksjoner... Jeg var sjefen. Tror alle på et eller annet tidspunkt har klaget til læreren sin over at ingenting av det man lærer på skolen kan noen sinne brukes til noe nyttig. Minst av alt tredjegradsligninger. Synd egentlig. Jeg likte tredjegradsligningene...

Har tillagt meg uvanen med å jogge rundt et vann ikke langt unna huset mitt et par ganger i uka. Fikk det for meg en morgen jeg stod opp i fem tida, at det å jogge i soloppgangen mens fuglene kvitret var en bra ting. Og for all del, det var det jo... Soloppgangen var super og jeg så noen kaniner også. De var søte...

Men følelsen av å være i et med naturen og at det der var ikke totalt altoppslukende. Tankene mine vandret i mang en retning og ikke sjelden tilbake til skolepulten min fra videregående. Jeg identifisetrte mineraler som gav fjellet et spesielt rødskjer, beundret hvordan atmosfæren brøt lyset i forskjellige farger over horisonten og lurte på om det fantes en tredjegradsligning som kunne måle populasjonen av små søte kaniner på ethvert gitt tidspunkt. Jeg prøver å huske hva som var så appelerende med realfag på den tiden... Jeg likte at det var faste svar på alt. Det var det ikke i norsk og filosofi. Du deriverte sjelden ting når det hadde med filosofi å gjøre.

Leste et sted at i løpet av sju år har kroppen din erstattet hvert eneste atom i kroppen din. En skummel tanke at jeg ikke inneholder noenting som var der for sju år siden. Men du beholder jo identiteten din. Jeg er jo den samme personen jeg var for sju år siden. Men hvor kommer så denne lysten til å jogge fra? Det har egentlig aldri vært noe jeg har følt noen særlig dragning mot. Er dette noe som har flyttet inn med de nye atomene. For sju år siden var jeg kjempeinteressert i dinosaurer. Har dinosauratomene mine forsvunnet?

Mulig jeg har lest for mange Arv/Miljø debatter i det siste... Det er riktignok ingen av dem som har anntydet at personligheten din kan flykte ut i verden sammen med atomene dine... Det er kanskje bare min teori. Pussig nok høres det mer ut som en filosofisk teori enne en realfagsteori. I kjemien lærte vi om et prinsipp som sier at alle naturens systemer vil søke tilbake mot komplett kaos. Le Chauteliers prinsipp tror jeg det het. Hvorfor skal vi mennesker være et unntak fra dette? Det er jo allment akseptert at mennesker påvirker hverandre gjennom sosialt sammvær. Er det umulig at det samme kan skje gjennom kjemiske prosesser?

Kanskje teorien min er mer rotet i realfagene enn ved første øyekast. Noe som forsåvidt gjør den irrelevant med tanke på at jeg fortsatt er opphengt i nettop ting som Le Chauteliers prisipp. Men å påstå at denne bloggen ikke er filosofisk føler jeg ikke at jeg har mye grunnlag for. Og hvor i all verden ble det av de jævla dinosauratomene mine...

vent litt...

2006-05-18T14:36:00.000+02:00

Faren min har aldri vært særlig flink med slipsknuter. Ikke uventet ble det anskaffet en dress i annledning konfirmasjonen min og som følge av dette et tilhørende slips. Ikke uventet oppsøkte jeg alle kilder jeg kunne finne, ute etter informasjon om forskjellige slipsknuter. I dag kan jeg sju forskjellige hvorav den dobble windsor knuten er min personlige favoritt. Jeg knyter stort sett slipsene til min far også, dog han foretrekker den enkle windsor knuten.

Barna i barnehagene peker på meg og kaller meg for mannen... Når ble jeg en mann liksom? Jeg trodde menn bodde i hus de eide selv med konene sine og kjørte rundt i folkevogner... Jeg husker fortsatt den dagen jeg fant meg selv på Rimi med en handlevogn og en handleliste som nevnte mel, melk, brød, fisk, gulerot og poteter... Poteter for faen!!! Urk... Men holder pusten og innbiller seg at drømmene om hvite stakitt gjerder ikke nødvendigvis betyr noe.

Hvis dødskalkulatoren til okcupid viser seg å stemmer kommer jeg til å dø av alderdom en gang i 2093. Ønsket om å bli 109 år gammel er relativt lite for øyeblikket, men jeg har sett for meg dette scenarioet en gang eller to. Nå vet jeg ikke helt hva folk holdt på med for 87 år siden, men jeg føler meg ganske sikker på at livet var en smule anderledes i forhold til det vi er vant til nå. Om selvmordsbokser og sånt vil være tilgjengelig innen jeg blir for gammel til å faktisk klare å oppsøke en av de er et annet spørsmål jeg stiller meg i ny og ned... Å bli påkjørt av en flyvende bil eller å være en av de vi ikke rekker å evakuere før jorda eksploderer er egentlig mer appellerende alternativer...

Men hvordan jeg til slutt kreperer var ikke poenget mitt.. Poenget var at jeg kan se for meg selv som en gammel kis på vei for å se Batman Retires etter å ha fått meg nye robotbein eller noe. Og jeg har ikke noe problem med å se at han er gammel. Jeg kan til og med strekke meg så lang til å se meg selv med jobb og kone og barn og hund og det hvite.... Vel, dere skjønner tegninga. Men uansett hvor mye jeg forestiller meg disse tingene så ser jeg ikke veien frem dit. Hvordan faen skjer den overgangen?

Episoden med handlelista er fortsatt det nærmeste jeg har kommet en trinn mot å bli voksen. Kanskje du først ser trinnene etter hvert som du kommer til dem. Når du kjøper et hus, får en unge, lærer han å knyte slipset sitt. Skjønt, man kan vel selvsagt velge å overse alt dette. Jeg har alltid likt rulletrapper egentlig... Du får finne allegorien selv i dag.

kan jeg få begynne på nytt?

2006-04-28T23:00:00.000+02:00

"How happy is the blameless Vestals lot!

The world forgetting, by the world forgot;

Eternal sunshine of the spotless mind!

Each prayer accepted, and each wish resigned."

noen å pakke inn i et ullteppe

2006-04-24T09:16:00.000+02:00

Jeg hadde enda en drøm her om dagen. Harry Potter greie. Og for første gang på en god stund begynte jeg å vurdere at jeg kanskje er fulstendig gal. Sånn utover mentalt ustabil, noe jeg har vært i rundt fem år nå. I alle fall fire.

På kanskje den mest romantiske kvelden i universets historie er jeg på slags magisk fergetur sammen med Hermine og Ronny. Det er snø i lufta og vi drikker kakao og har det koselig. Hermine og jeg pakker oss inn i et digert ullpledd og hun begynner å blåse sopebobler. Jeg vet ikke helt hvor Ron er blitt av nå, men ikke faen om jeg har tenkt å la han stikke avgårde med dama mi. Vi spiser sjokolade vi har fått av Hummelsnurr og det hele er akkompagnert av den mest perfekte filmmusikken noen sinne. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så deprimert når jeg våkent.

Nå er jeg ikke ukjent med å være deprimert i fraværet av fantastisk hendelser i livet mitt. Men jeg er også en av de første som ser det magiske i ting som av de fleste viftes bort som trivielle og mundane. Og etter å ha tenkt meg litt om var det ikke de magiske båtene eller å kunne trylle frem kakao jeg savnet da jeg våknet. Det var bare følelsen av å holde rundt en jente under et ullteppe på en magisk kveld med snø i lutfa...

Okei, så jeg er ikke gal alikevel. Bare ensom. Hvis hodet ditt fungerer på den måten, klarer du sikkert å legge noen pedofile konotasjoner i den svært så usyldige lille drømmen min. Det får i så tilfelle være ditt problem. Mitt problem... Er jeg ikke helt sikker på hva er... En teori er at det er lenge til neste gang jeg får muligheten til å ro en båt ut på en stille innsjø, en romantisk kveld med snø i luften. En annen er at selv om ullteppet ville kunne annskaffes, er det lenge siden jeg har møtt en jente jeg kunne tenke meg å pakke inn i det.

Vel, jeg vant i det miste i Lotto her om dagen... Det er da noe... Jeg trenger en klem...

jeg drømte at du var gravid i natt

2006-04-14T14:38:00.000+02:00

Lurer på om mennesker prøver å fortelle noe til omverdenen gjennom msn-taggene sine. Vanlige folk altså... For de av dere som tror det har noe å si kan jeg forrestren nevne at dette er den første posten min jeg skriver i notisblokk før jeg laster den opp på ineternett. Ikke at jeg har flere redigerings muligheter av den grunn. Ville bare si noe om hvordan jeg gjør ting...

Der skjedde det faen meg igjen... Det er pussig hvordan du kan begynne med den mest abitrære tittelen i universet, skrive et par setninger om de mest trivielle ting og så plutselig finne ut at: "Hey, dette er jo relevante for akkurat det jeg gjennomgår nå for tida..."

Når det gjelder tittelen var det kanskje ikke så tilfeldig, i og med at jeg faktisk drømte at en veninne av meg var gravid i natt... Nå burde det egentlig vært kjipt i og med at jeg er litt forelska i henne, men hun var visst bare surrogatmor så det var greit alikevel... Og det at en veninne av henne gjorde det samme, men tok betalt for det, stillte henne egentlig bare i et bedre lys... Klinkende edru for de av dere som syns det jeg skriver i fylla er litt utenom det vanlige...

På et eller annet tidspunkt i historien ble det liksom bare bestemt at Marion Ravn var penere enn Marit Larsen... Hva faen skjedde? Så ingen at Marit Larsen hadde så uendelig mye mere sjarm nen Marion føkkings Ravn? Appropos sjarm, sjekk ut linken under hvis du går lei av bablinga mi...

Har du trykket på linken? Du må trykke på bildet hvis du ikke skjønte det.. Uansett... Faen, jeg sporet av igjen... Jo, den gravide veninna mi dukket opp som msn-taggen min i dag... Kanskje helt tilfeldig, men i og med at jeg er forelska i henne og skriver om drømmen på bloggen min og bruker drømmen min som msn-tag og alt dette... Du får en følelse av at det betyr noe for meg, gjør du ikke?

Greit nok, noen ganger ser du "mikkel: amputert og alene" og tenker "Oi, nå er mikkel lei seg... Best å høre hvordan det går med han..." Og det er jo i og for seg... Kvalmt... Hva med "mikkel: gi med oppmerksomhet nå!!!" Men uansett, du skjønner hva personen vil frem til... Og når jeg ser sånne ting velger jeg å tro at folk legger like mye tanke på alle taggene sine... De er bare ikke så jævla interessante... "På ferie i hafjell" "fylla igjen i kveld" "to dager til eksamen MAX stressa!!!" "et eller annet hipt sitat..." Når jeg ser ting som "vi gjemmer oss i en båt" blir jeg glad. Jeg begynner å lure på hva personen tenker på. Hvorfor han gjemmer seg i en båt. Men det var bare en sangtekst... Faen...

Hmm... Den korte forklaringa på msn-taggen min drar seg mot slutten. Sånn er det jeg gjør det. Antakelig ikke helt normalt går jeg ut i fra... Nesten litt aggresivt og.. Hmm, ukarakteristisk. Vi setter på litt lystig musikk tror jeg...

"A smile om my face and a ribbon in my hair"

ut...

2006-02-16T13:13:00.000+01:00

Sober. Og alle tankene som lå der når du var ute virker så fjerne. Ikke fjerne egentlig. Mer uhåndgripelige. Det er der alt sammen liksom. Ligger der og surrer. Men ikke i sin klare, spisformulerte og kvalmende relevante form. Jeg sluttet å drikke rundt fem ganger i fjor. Denne gangen, som alle gangen før, mener jeg alvor. Men jeg lurer vel ingen. I alle fall ikke meg selv.

Om jeg er takknemlig for noe, er det muligheten til å se dimensjonene i hverdagen. Når jeg befinner meg i en situasjon som vanligvis fremstår som ubehagelig, og jeg pluteslig tar meg selv i å hygge meg... Ikke bare hygge meg, men ha det dritfett... Man kan sikkert si ting om folk som blir overrasket over sitt eget velvære. Poenget mitt er dette: Du kan egentlig ikke se ut gjennom et vindu før du faktisk er inne i huset.

Når massene messer sammen som sauer eller mer smigrende dyr... Det fellesskapet som bare kan oppstå i konfrontasjon med et felles fremmedelement er fasinerende. Å kunne kjenne den kontakten som oppnåes når alle vender oppmerksomheten mot noe felles og bare er enige om at de er med på noe bra... Å sitte feil vei på en konsert... Jeg liker mennesker når de er ærlige. Når de slutter å late som og bare er fine og enkle. Alle ting, uansett hvor kompliserte, virker ikke helhetlig med mindre alle faktorene har et minste felles multiplum.

Det genrelle ubehaget jeg ofte føler i situasjoner hvor du innvolerer mange mennesker kan ha noe med emosjonelt støy å gjøre. At mennesker ikke klarer å sende på samme følelsesmessige bølgelengde. Alt bare drukner. Du står igjen med kaos. En ubestemmelig røre som ikke kan defineres som noe. Uvisshet er spennende, men tvil skremmer meg.

Laid back. Du forbinder det noen ganger med kontroll. Jeg ser mer på det som å slippe rattet. Å akseptere at du ikke alltid har kontroll, men at det er helt greit. Jeg pleide å hate å gå ut. De få gangene det faktisk var gøy, var alltid fylt med en viss mengde tvil. Men det blir mer å mer greit å ikke passe inn. Det er faktisk tipp topp. Jeg vil vel egentlig ikke passe inn heller. Og å være klar over det gjør det så mye lettere å omgåes andre.

Og i dag føler jeg ikke engang for å avslutte med noe som kanskje kan minne om noe som virker litt filosofisk...

som de alltid har vært

2005-11-30T13:27:00.000+01:00

Hva skjer egentlig i midtøsten, når det ikke er jordskjelv eller krig der nede? Hvis du spør lille sunnimuslimtommy om hvordan den henger, hva vil han svare? "Ikke no spess.." Ved første øyekast virker det liksom ikke som hovedsidestoff...

Hmm... Hadde planer om å skrive en greie om ting som ikke skjer. Viser seg å være ganske vanskelig. Når ting skjer, blir de jo som regel dokumentert på en eller annen måte. Men i det siste har det egentlig ikke skjedd så mye. Det vilsi, jeg har våknet, spist mat, gått på skolen osv. Men hva faen kan man skrive om det? Sjelden du hører de si på nyhetene "Ingenting nytt fra midtøsten, vi går over til værmeldingen."

Er sikkert en del som sitter igjen med følelsen at livene deres blekner i forhold til de hendelsesladede livene til våre motparter i diverse tv-serier og filmer. Lenge siden sist jeg var utro med Scarlett Johannsen, drepte massive ungarske drager eller lette etter ungdomskilden i tre forskjellige tidsepoker...

Mens vi snakker om Scarlett Johanssen... Nå har jeg forsåvidt aldri vært i Japan, men skjer det ikke innimellom at vi møter mennesker som det nesten er umulig å være sammen med uten å lære ett eller annet helt fantastisk om seg selv? Mulig dette er overfølsomt homseprat som en ikke skal ytre for massene, men går det ikke ann å godta at selv om man aldri har vært i Japan, eller møtt Scarlett Johanssen, så har dette skjedd med deg en eller annen gang. Hvis du ikke skjønner hva jeg prater om har du gått glipp av en jævlig bra film forresten...

Mamma ringte her om dagen for den ukentlige oppdateringa. Ikke stort å rapportere. Men hvorfor er det så mye enklere å fortelle om en semester oppgave som ble ferdig i stedet for å si noe sånn som: "...jeg hadde en lengre samtale med en veninne av meg, hvor jeg ble klar over at min manglende evne til å føle meg komfortabel sammen med andre mennesker bare er et resultat av at jeg prøver å finne deler av dem i meg selv, i stedet for å prøve å finne meg selv i dem..." Det er jo sånne ting folk føler, selv om vi kanskje ikke snakker så høyt om dem.

Det er sånne ting folk skriver bøker om. Sånne ting det lages filmer om. Hvis folk et ute etter hva folk spiser til forkost, eller hvem som bomber hvem i midtøsten, kan de se på nyhetene. Der er det ingen som prater om hva jagerpilotene følte når de slapp bombene. Vil du vite det kan du se "Full Metal Jacket".

Som sagt har det ikke skjedd stort siden sist... Er ferdig med semesteroppgave og venter på muntlig eksamen om et par uker. Etter det er det jul igjen... Ellers går det bra. Ting er stort sett som de alltid her vært...

Legen, som ville bli Animatør, men ble Røver... WTF?

2005-10-31T01:59:00.000+01:00

Er alle født til å gjøre et eller annet? Jeg møter til stadighet folk som passer så utrolig bra til å gjøre akkurat det de gjør. Det finnes mennesker som er lærere av natur, mennesker som inskinktivt er omsorgsarbeidere, psykologer, journalister og jeg vet ikke hva... Nå vil jeg tro at det er mange tilfeller hvor det er tilfeldig... Kjæresten får seg jobb i Trondheim og plutselig studerer du barnevernspedagogikk og er utrolig flink til det. Sånt skjer jo. Men hvis du ikke vet hva du skal bli... Hvis du virkelig ikke har peiling... Hvor lenge må du vente før avgjørelsen blir tatt for deg? Og er det mulig å vente for lenge?

En av luksusene Torbjørn Egner hadde, var at han aldri trengte å tenke på hvorfor Kasper, Jesper og Jonatan hadde blitt tyver i utgangspunktet. Nå er det vel ganske åpenbart at det ikke er noe vondt i noen av brødrene. De har det jo med å bare røve det som de behøver, hvis jeg husker sangen rett. Og de viser seg jo å være mer en kompetente samfunnsborgere, når deres evner settes til bruk på rett måte. Hvor reelt det er å drive et sirkus i en by med rundt tolv identifiserbare inbyggere kan man jo stille spørsmål med, men uansett...

Mange folk har det jo med å ende opp som både kaper og Jesper og Jonatan. Og joda, det hender jo at de styres inn på riktig kurs igjen hvis viljen er der. Men ikke alle får det tilbudet. Omstendighetene tilsier ikke alltid at det er mulig å forandre seg. Å oppfylle sitt fulle potensial. I en ideéll verden kunne vi knaskje ersattet Grunnloven med Kardemommeloven, men det finnes som kjent grunner til at et sånt forslag ville bli nedstemt i stortinget. Personlig er det den eneste loven jeg noen sinne har strebet etter å opprettholde... Menneskelig som jeg er, mislykkes jeg riktignok av og til, men vi kunne alle ha godt av å prøve litt hardere.

Hmm... Gikk meg bort igjen visst. Jeg satt jo å lurte på hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Foreldrene mine har alltid fortalt meg at jeg er heldig. At jeg kan gjøre stort sett det jeg vil og være flink til det. Skal ikke si de imot på at jeg forsåvidt er heldig, men jeg reserverer retten til å synes at det er litt kjipt innimellom også. Når søknaden til SO inneholder både Animasjon, Sivilingeniør, Odontologi og Medisin er det som regel en indikator på at du ikke har peiling på hva du driver med...

Faen... Burde man gjøre det man er best til, eller det man har mest lyst til? Mange vil kasnkje si at svaret er innlysende, men jeg våger å tro at ingen syns at en slik situasjon er lett å være i. Alle liker å være flink til noe. At man alltid må følge drømmene og lidenskapene sine... Vet ikke om jeg helt kjøper det. Det er et ideal jeg har veldig lyst til å tro på, men omstendigheten jobber mot meg. Svarene får du vel uansett ikke før kulda setter inn... Bare å håpe at man har stillt alle spørsmålene før den kommer. Å angre på ting man ikke har gjort er ganske ugjenopprettelig, så vidt jeg har erfart. Men noen ganger er det så utrolig vanskelig å bare bestemme seg. Får ta det en dag om gangen... Som vanlig...

"Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill.

Og forøvrig kan man gjøre hva man vil..."

"Er du lei deg?"

2005-10-23T03:51:00.000+02:00

Nå er jeg ikke noen fan av å slenge rundt meg med superlativer, men jeg er fristet til å kalle Damien Rice's The Blower's Daughter til den nydeligste sangen jeg noensinne har hørt... Ikke så gruelig mange ting her i verden som får meg til å begynne å gråte, men Damien har dyttet meg over kanten mang en gang...

Andre mennesker har det med å være et problem for meg av og til... Vanskelig å si hvorfor, men når vi snakker om ting som er kompliserete kommer vel menneske høyt opp på lista... Var her om dagen vitne til en person som ikke ville dele kjekspakken sin med en annen jente... Vet at vi bare snakker om Mariekjeks her, men det gjorde meg alikevel usannsynlig trist... Kan vel si at jeg er litt på kanten for tiden, men sjokoladepapir som ligger i grøfta fire meter unna en søppelbøtte burde være veldig unødvendig...

Skulle ønske folk slutte å spørre hvordan jeg har det. Det vil si, folk som spør hvordan jeg har det, når de egentlig ikke har noen interesse av svaret. Jeg har prøvd å svare på dette spørsmålet og opplever stort sett at folk blir helt satt ut av selv de minste mengder oppriktighet. Hvorfor blir folk så ubekvemme i møte med åpenhet? Er det virkelig så ille å bli utsatt for hva en annen person egentlig føler? En skulle tro at det var slike samtaler som burde være relevante i et samfunn hvor de fleste av oss har klatret, eller stort sett blitt plassert, på toppen av behovspyramiden... Er det for mye å forlange at jeg skal kunne innrømme at jeg av og til har angstanfall fordi livet virker meningsløst uten å bli sett på som om jeg skulle ha gjemt tvagstrøya mi? Seriøst, har ikke alle det sånn av og til?

Så jeg sitter på en benk og hører på Damien Rice... Tårene spruter som om jeg skulle vært to måneder... Som om jeg plustselig befinner meg i en film, kommer det en liten jente bort til meg og spør: "Er du lei deg?" Få ting har fått meg til å føle meg så bra som hun gjorde akkurat da. Spørsmålet er så utrolig oppriktig og enkelt, og så fantastisk ærlig. Folk har spørt meg :"Hvordan går det?" så lenge jeg kan huske, men aldri har noen vært i nærheten av den typen ærlighet som jeg følte akkurat da. Det er vel nesten ett år siden det skjedde nå, og sånne små jenter møter du ikke så altfor ofte...

Jeg prøver ikke å få Care Bears inn i regjeringen her, men poenget mitt burde ha en viss relevans. Og for engangs skyld vet jeg hva poenget mitt er. Jeg møter stort sett ganske mange mennesker og begynner å gå i alvorlig underskudd på de som virkelig kavlifiserer som imøtekommende, omtenksomme og generellt godhjertede... Det er kanskje ikke det at de ikke besitter disse egenskapene, men hvorfor er det disse tingene vi gjemmer vekk hele tiden... Er det så fantastisk vanskelig å være oppriktig i møte med nye mennesker? Det burde være mulig å spørre en person hvordan det går og faktisk ta seg tid til å høre på svaret. Jeg har prøvd. Det er utrolig lite vanskelig.

Overdriver jeg? Hmm... Mulig jeg trenger et klimaskifte. Erik foreslår at jeg bare trenger å bli pult. Stort mer oppriktig enn det blir man vel ikke... Ikke vet jeg. Folkene jeg omgåes er jo de beste og værste menneskene jeg vet om avhengig av humøret mitt... Men det hadde vært fint å se flere smil der ute. Det hadde det...

"And so it is, life goes easy on me... Most of the time."

Long Haired Freaky People, Need Not Apply...

2005-10-19T00:33:00.000+02:00

"Han ser i alle fall ut som en animasjonselev..." Har hørt det en del ganger. Vi er en farlig rase. Folk som våger seg utendørs i pysjamas. Klær i farger folk flest bare forbinder med Teletubbiene. Og Teletubbiene skremmer meg...

Hva skulle vi gjort uten stereotypene... Kan bare så vidt huske den tida hvor jeg ikke befant meg i en eller annen bås. Kanskje det var rett og slett forbi jeg ikke var oppmerksom på at båsene eksisterte. Var ett skolelys før jeg hadde begynt på skolen, har vært data-geek så lenge jeg kan huske... Ikke at det gjør meg noe. Det er digg å være geek...

Erik pitchet teorien om at "journalist ikke er noe man blir, men noe man er" her om dagen... Det er en fin teori, og nesten litt romantisk på en måte. I "vi er alle født med en mening" sammenhengen, mener jeg. Nå har Erik aldri slått meg som en av de som tror på skjebnen, så jeg tror egentlig vi kan avskrive at det var det han mente. Lener mer mot at vi føler oss mer komfortable hvis vi vet hvor vi kan plassere folk, og bare la de bli der... Gitt rett arv og miljø, kna sikkert alle bli en journalist. Jeg kunne sikkert blitt en journalist. Jeg er det overhodet ikke, men jeg kunne blitt det. Jeg skulle bli lege en gang i tiden...

Nå er jo det forsåvidt fortsatt planen da. En av tingene som svirrer ganske mye rundt i hodet mitt nå for tiden. Ser på det som meget mulig at jeg om en åtte års tid er en av de eneste personene i verden somer utdannet både som animatør og lege. Kan ikke være mange i alle fall... Tipper det ikke er mer en fire...

Føler ofte at kategorihopping plager en del mennesker. At du frykter det som er ukjent er vel, om ikke en absolutt sannhet, i allefall et naturlig instinkt hos mange. Personlig liker jeg overraskelser, men ser definitivt hvordan det kan være et minus å aldri vite hvor man har en person. Med det sagt må det nå være mulig å bare godta at noen personer liker å hoppe fra bår til bås. Ikke nødvendigvis fordi de ikke vet hvem de er, men fordi de har en tendens til å "være" litt mer enn andre "er". Det hadde vært umulig for meg å beskrive personligheta mi for moen, men jeg føler alikevel at jeg vet akkurat hvem jeg er. Hmm... Vanskelig å skrive om disse tingene ass...

Når man kjører hjem sent på natta og hører på Mew er det forøvrig veldig lett å bli sentimental.

Hvor var vi? Jo... NÅ er det dødskult å studere animasjon, men det kan av og til være litt kjipt å være "animasojnselev". Hvis det var forståelig... Uansett, det gjør meg ingenting å bli plassert i en bås. Animasjonsbåsen er det faktisk jævlig fett å være i. Men jeg reserverer meg likefullt retten til å flytte meg til en ny bås, og det uten noen form for forvarsel... Folk som går utendørs med pysjamas gjør sånt...

I'm #4 So Why Try Harder

2005-10-15T22:24:00.000+02:00

Hva var dealen med velging i gymmen? Bare det å åpne for muligheten til at noen ble valgt sist, virker jo noe sadistisk. Vi hadde jo den helt akseptable 1-2-3 metiden tilgjengelig. Dvs. at man stiller seg opp på en linje og teller til tre, enerne hit, toerne dit osv... Men fortsatt finnes det gymlærere som utfører velgings metoden. Og i friminuttene var det ikke til å unngå. Jeg tror den første formen for selvinnsikt som oppstår, viser seg den dagen du vet når du blir valgt... Jeg ble stort sett valgt som nummer fire...

Så High Fidelity igjen her om dagen... Jævlig mye bra dialog i den filmen, men det som pleier å treffe meg hardest er linja som går: "The important thing in a relationship is what you like, not what you are like..." Mye visdom i populærkultur.... Du har sikkert blitt spurt om folk du kjenner er kule eller ikke. Hvordan svarer du på det spørsmålet? Mesteparten av tida vi tilbringer i hverandres selskap i vårt samfunn går jo stort sett med til å prate... Evnen til å ha noe interesant å si om ethvert gitt samtale evne er i mange tilfeller med på å plassere deg i det sosiale nettverket, eller utenfor det om så skulle være tilfellet.

Evnen til å underholde... Vi omgir oss jo med en del folk vi liker å kalle vennene våre. Hva skal til for å oppnå denne titelen? Folk du føler deg bra sammen med kanskje... Noen som er morsome, har interessante ting å si... Kule folk stort sett... Folk du føler at du får noe ut av... "Er de ikke med på å forbedre livet ditt hvorfor bry seg?" Hva er kult med den tankegangen? Massevis av kule folk som ble valgt sist. Selv om de kanskje ikke har så mye fornuftig å si i debatten om "Fraggleberget som en kommentar til klasseskiller i et postmodernistisk samfunn". Folk dømmer hverandre etter så mange pussige kriterier...

Eril spurte meg hvorfor jeg er så sjeldent ute og drikker... Kom frem til at det er fordi jeg ikke er så veldig begistert for å gå ut... Har problemer med folk i større mengder, misliker stort sett folk når de er fulle, føller meg alltid ubekvem og alene på utesteder og jeg har dessuten en tendens til å bli ganske lite trivelig å ha med å gjøre når jeg drikker... Det hele virker i stort sett som et unaturlig knutepunkt for sosial atferd... Nå er jeg i skrivende stund ganske grinete og jeg innser at jeg har hatt andre synspunkter på dette temaet. Men det er ikke poenget mitt.

Egentlig usikker på hva poenget mitt er... Dette med selvinnsikt var det. På tidligere lister over positive trekk ved andre personer, har selvinnsikt og selvironi en tendens til å komme ganske høyt opp. Hvis du føler en trang til å ta absolutt alt så jævlig serisøt, burde du bare bli dikter... Eventuelt gifte deg med en. Personer som ikke ler av seg selv, burde ikke få lov til å le av andre heller..Nå ler jo diktere relativt sjeldent da, men allikievel...

Uansett... Jeg ble valgt som nummer fire i gymmen. Hvis du ble valgt sist er det helt fett det. Så lenge du vet hvorfor og klarer å le av det selv. Og hvis du ble valgt sist syns du neppe at fotball er så jævlig festlig allikevel... Livet blir straks mye bedre når du finner din greie og gir faen i hva folk syns om den...

hvem er egentlig nærmest?

2005-10-10T05:08:00.000+02:00

Jeg har mine helt klare motsetninger mot analsex, men homofili begynner å henge mer og mer sammen for meg. Hmm... Begynte kanskje litt langt ute der. Vi prøver på nytt...

En venn av meg gjorde det slutt med kjæresten sin for noen dager siden. Av geografiske årsaker som jeg liker å kalle det. Har visst vart en stund også så vidt jeg kan huske... Et par år kanskje. Ingenting i løpet av de to årene som har splitta de opp. Holdt sammen gjennom masse bullshit, men så kommer noe så trivielt som noen tommer på verdenskartet og føkker opp hele greia. Nå har jeg full forståelse for de som ikke takler avstandsforhold og slutter mege vel gjerne til den gjengen, men det er ikke det jeg kritiserer. Det er måten disse forholdene fortsetter på etter "bruddet" jeg har vanskelig for å takle.

Et nytt apropos, må kanskje skytes inn her... har du først hatt et romantisk forhold til noen er ikke det forholdet over før lange etter at man har "slått opp" eller hva nå enn du vil kalle det. Det er kanskje ikke romantisk lengre, men de fleste forhold du har etter at du er gammel nok til å kjøpe sprit, sitter en god stund ass...

I alle fall... Jeg har sett slike forhold, og de er sjelden trivelige. Dere slår opp, møtes kanskje i ferier innomellom, det er alltid en viss mengde anspenthet innvolvert... Noen ganger er man pinlig overhøflige, i enkelte tilfeller utvikler det seg en bisar krig om å være den som takler bruddet best, mens noen rett og slett velger å bare ikke ha noen form for kontakt i det hele tatt. Jeg har begynt å se mer og mer verdi i det siste alternativet.

Noen ganger blir det rett og slett for vanskelig å takle det å ha vært så nært innpå en person. Pussig at en slik total omveltning av måten å forholde seg til hverandre finner sted, når det eneste som i praksis trenger å skje er at man slutter å ha sex. På den annen side ville noen kanskje fortrukket å droppe all kontakt bnortsett fra sexen, men jeg snakker for meg selv i dag...

Så har du resten av vennene dine. De du kanskje ikke deler alt med, men likefremt har ett åpent og sunt forhold til. Om de flytter til Malaysia for et år, skjer det egentlig fint lite med forholdet deres. Du møter dem kanskje i ferier innimellom, samtalen er fri og åpen, ingen er anspente og for en gangs skyld har det faktisk skjedd noe nytt siden sist.

Det er kanskje ikke så enkelt som at kjærester kommer og går, mens venner blir hos deg. Noen ganger blir venner til kjærester, og kjæresten din vil jo som regel være en veldig god venn. Men vil denne vennen bli hos deg hvis det skulle vise seg at dere ikke kan være kjærester lengre?

Vi kommer tilbake til det med homofili... Rett og slett på grunn av de klaremotsetningene mot analsex jeg nevnte tidligere, blir det mye lettere å unngå denne typen problemer med venner av samme kjønn. Jeg har guttevenner nå jeg føler meg overbevist om at jeg aldri vil føle noe som helst behov for å pule. Ganske betryggende å vite at forholdet vårt ikke vil ødelegges fordi vi måtte slutte å ha sex når vi la to tommer på verdenskartet mellom oss...

Faen jeg er trøtt...

min tur snart?

2005-09-21T12:36:00.000+02:00

Tok en alderstest på OKCupid her om dagen… Et av disse internettfenomene som forteller deg ting om personligheten din basert på flervalgsspørsmål. Et nokså latterlig konsept som vi alle hevder at vi ikke tror på, men allikevel går vi tilbake å endrer svarene våre om vi ikke er fornøyde med resultatet. Å bekrefte det synet man har på sin egen identitet er vel viktig for mange går jeg ut ifra. Men uansett, denne alderstesten...

Trettisju år er visst min mentale alder. Nå har jeg vel alltid følt meg noe voksen for alderen, men jeg må si jeg ble noe satt ut av dette. Ved de trettisju fylte år har jeg vel egentlig sett for meg at avkommet har begynt på skolen allerede. En samtale med en venninne av meg hvor jeg brakte dette på bane, resulterte i at hun nevnte at jeg har en evne til å spy ut livslærdom som om jeg skulle vært åtti... Ikke at noen tok meg alvorlig selvfølgelig. Spørsmålene begynner å svirre i mitt lille hode...

Hvor gammel skal en egentlig være før en kan begynne med de såkalte "da jeg var ung.." historiene? Blir din evne til å si noe fornuftig om livet, den menneskelige tilstand og så videre nødvendigvis noe stør re jo eldre du blir? Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg mang en gang har blitt fascinert over Bestefars taler om hvordan ungdommen hadde et mye sterkere begrep om pengers verdi på hans tid fordi de måtte jobbe mye hardere for dem, men kunne ikke dette likesågodt kommet fra en videregående elev med en femmer i økonomi og SL? Selvsagt kunne det har gjort det, men hvor er ethoset?

Du går rundt å føler at du vet nokså mye her i livet, og muligens har du også rett. Men dagens samtale mellom unge voksne er kanskje ikke helt det den burde være. Snakker vi med hverandre, eller holder vi taler? All denne kunnskapen du sitter inne med... Du utarbeider den, spissformulerer den, sørger for at den høres så ubenektelig og innsiktfull ut som overhodet mulig... I mens har du glemt å høre på hva din samtalepartner, eller motstander om du vil, har å si. Du innbiller deg selvsagt at han ikke har gjort det samme, for det er jo selvsagt det du har å si som er av den største viktighet for alle å få med seg...

Jeg husker å ha møtt overraskelse og beundring over å ha husket detaljer fra samtaler som hadde funnet sted bare måneder i forveien... Er det å faktisk høre på det andre sier blitt slik en sjeldenhet at det burde roses når en faktisk gjør det? Forventer vi faktisk så lite av hverandre?
Muligens overdriver jeg, men jeg tør allikevel påstå at vi alle på et eller annet tidspunkt har glemt å lytte, i det formål å vente på vår tur til å snakke...

Når Bestefar snakket hørte jeg alltid etter... Jeg husker detaljer fra talene hans selv nå, ti år i ettertid... Med det å bli gammel kommer en respekt som jeg ikke tør håpe på å få i min nåværende alder. En får bare håpe at vi fortsatt har noe å si til hverandre, når det faktisk er noen som lytter...

b-fart for faen!!!

2005-09-10T22:11:00.000+02:00

Hmm... Tenker tilbake på mitt første forhold igjen. Jeg gikk i barnehagen og var sikkert noe sånt som seks år. En venninne av meg kom bort til meg og fortalte meg at vi skulle være kjærester. Jeg var noe motvillig i begynnelse, men gikk etterhvert med på det. Hun gjorde det slutt med meg cirka femten senere. Jeg tilbrakte hele forholdet vårt på en gravemaskin i sandkassa... Hvis jeg ikke tar helt feil hadde jeg Cherox-støvler på...Ting har blitt noe mer komplisert siden den gang...

Blir rimelig fascinert av måten hjernen din fungerer på midt på natta... Av en eller annen grunn begynner de fleste ideer å virke veldig mye bedre på denne tiden av døgnet... Nettbutikker hadde overlevd på denne typen tankegang alene... For ikke så lenge siden resulterte en av mine mange våkenetter i innkjøp av 500 kroner i dvder, en brukt Nintendo med nitten spill og et R2-D2 formet cookie-krukke... Andre pussige fenomener som melder seg på natta er trangen til å lage nye spennende matretter. Trangen til å sende meldinger begynner å gjøre seg mer enn normalt merkbar. Og av en eller annen grunn har konseptet med trening uvanlig sterk apell til meg når klokka drar seg forbi to... Pussig i og med at på dette tidspunktet har jeg som regel sunket dypt ned i en saccosekk, med en og en halv liter cola, en understekt Grandiosa og spiller Nintendo som om det skulle vært 1994...

B-fart ja... Mens vi snakker om ting som blir mer kompliserte med alderen; Kan ikke si at jeg har helt samme forholdet til selv en så barnslig ting som Nintendo lengre heller... Små rørleggere som springer rundt å hopper på skyene og spiser sopp som gjør at de blir store og kan fly... Vi ble vernet mot propagandaen fra vi var små... Du kan legge tilbake utrolige distanser når du løper med b-fart, men du glemmer litt hvordan starten på brettet egentlig var... Faen, allegoriene mine blir faen meg mer og mer søkte...

Var det et poeng i dag? At vi blir eldre er vel egentlig ganske åpenbart, men jeg blir litt paff når jeg virkelig setter meg ned å tenker på omfangett av det. Venner av meg på min egen alder begynner å få unger. Det hvite stakittgjerdet er snart synlig på horisonten... Og hva med disse ungene vi produserer? De kommer kanskje aldri til å løpe med b-fart. Nå er det vel egentlig ingen som har den perfekte oppskriften på hvordan unger skal oppdraes... Må si meg veldig fornøyd med min egen oppdragelse, men at hodet mitt er ute å sykler mer ofte enn ikke er det vel ingen tvil om... Men du gjør jo ditt beste. Jeg liker i alle fall å tro det c",)

ut av livmoren

2005-09-04T15:44:00.000+02:00

Det gikk en reklame for Hundai på tv da jeg skrev min først post i min nyfødte blogg... Allerede i den første setninger hadde jeg tre skrivefeil... Tror jeg fjernet alle så hvis du ikke finner de er du neppe dyslektiker... Om jeg nå egentlig har bruk for denne greia gjenstår jo å se... Kall det en noe mer offentlig versjon av en dagbok om du vil... Hmm... Melding fra Mamma... For første gang i historien avslutter hun med "hilsen b og s"... Bjørg og Steinar med andre ord... Faen heller.... Her har de vært Mamma og Pappa i godt over enogtjue år og nå er det plutselig b og s... Pussig sak som skjer når foreldrene dine plutselig blir mennesker... husker for et par år siden når jeg for første gang så på Mamma og Pappa som et kjærestepar... For all del de er jo kvalitetsmennesker, men faen heller... 28 år er lenge å ha samme kjæreste... Besteforeldrene mine har jeg ikke lyst til å tenke på en gang... Men altså denne Hundai reklamen... Broren min kjøpte bli sammen med kjæresten sin for ikke så lenge siden... Nyere en våre foreldres vel og merke... De nærmer seg vel tre år sammen hvis jeg ikke husker helt feil... Det hvite stakittgjerdet nærmer seg i horisonten... Når du hiver på at en veninne av meg her i Volda er gift med barn på vei... Og hun er bare tre år eldre enn meg... Det er lenge siden barnehagen nå... Mitt første forhold utspilte seg over matpausen i barnehagen... Jeg var kjæresten til min nå eldste veninne i cirka ti minutter... Jeg tilbrakte hele forholdet vårt på en liten gravemaskin i sandkassa... Mengden hjertesorg når det var over var minimal... Lurer på om det blir lettere når du blir eldre igjen... Nå kom visst besteforeldrene mine inn i bildet igjen... Har i min tid jobbet både på gamlehjem og i barnehage, og likhetene er jo så absolutt tilstedeværende... Kan man håpe på at livet ditt vender tilbake til en tilstans like ukomplisert som en bare tidligere har opplevd på gravemaskiner i barnehagen? Og hvis vi kommer ditt, vil vi savne kjærlighetssorgen, husleia og studielånet? Hmm... Sulten... Noen boller og litt sjokolademelk... Tror det er tingen nå...